Oktoberdikt

Første vintedag er passert, og trærne står i høstdrakt, stadig utsatt for vinden som kler dem av. Dikter og helt Nordahl Grieg var en sommerens mann. Mens vi gleder oss til vinteren . . .

Høst

Jeg sitter ved ruten og ut jeg ser
paa vindenes vilde jagen
som bøier og knuger de vældigste trær,
paa marken som falmer nu mer og mer,
paa himlen som knugende blygraa er,
paa hele det triste, det haabløse veir.
Det er høst. Og det merkes paa dagen.

Jeg prøver saa smaadt, jeg, – at følge med
fra bladene rives fra kvisten. –
Endel daler sagte paa markene ned –.
Se der! Et gulnende blad fandt fred,
i et falmet og avblomstret rosenbed. –
– Men resten! hei! hvor de hvirvles avsted.
Det ser ut som de leker sidsten.

Den solrike sommer forstaar jeg bedst,
jeg har sagt det, aa tusinde gange.
Og nu er den borte. Som solen i vest.
– Og jeg grøsser for høsten den ubudne gjæst
som røver fra somren den sidst rest
der han kommer med løvfald og graaveir og blæst
med alle hans vilde sange. –

(Nordahl Grieg, Hugin, 15. september 1917)