Bokken Lasson ( 1871 – 1970) var en aktiv artist i europeisk kabaretliv rundt 1900, men huskes først og fremst som grunnleggeren av Kristianias litterære kabaret Chat Noir 1912, og som den som lanserte visen om Tuppen og Lillemor.

Som en av 10 søsken i Grønnegate 19 i Homansbyen i Kristiania fikk Caroline Lasson allerede som barn klengenavnet Bokken (uttalt med “å”). Hjemmet var selvtilfreds borgerlig, men hadde samtidig daglig kontakt med sentrale skikkelser i tidens kunstnermiljø; hennes to onkler var begge aktive i musikkmiljøet i Christiania, og av hennes søstre giftet maleren Oda seg med Christian Krohg og Alexandra med Frits Thaulow.

Bokken begynte tidlig å synge. Hun tok sangundervisning gjennom ungdomstiden, senere hos Eva Nansen (gift med Fridtjof), og ble utdannet romansesangerinne ved musikkonservatoriet i Dresden. Debutkonserten i Kristiania 1894 var bare delvis vellykket.

Året før hadde hun imidlertid funnet sitt livs inspirasjon på besøk hos ekteparet Thaulow i Paris, der hun opplevde tidens populære litterære kabaretscener og den berømte artisten Yvette Guilbert. I årene som fulgte, turnerte hun Europa iført et selvkomponert fillekostyme. Hun sang taterviser, folkeviser og moderne kabaretviser, akkompagnerte seg selv på en 12 strengers lutt med pyntebånd og steg raskt fra gatesangerinne til engasjementer på tidens mer fasjonable kabareter og bohemske restauranter.

Hun kom tilbake til Norge og innledet et samarbeid med forfatteren Vilhelm Dybwad, som på den tid var gift med Johanne Dybwad. Etter modell fra kabaretene Ueberbrett i Berlin og Chat Noir i Paris åpnet de to 1912 sitt eget Chat Noir i 2. etasje i Tivolis hovedbygning mot Stortingsgaten.

Bokken Lasson og Vilhelm Dybwad giftet seg 1916. Samme år ble den unge, energiske Victor Bernau engasjert til Chat Noir. Han innførte raskt et langt mer folkelig, showpreget repertoar, og 1917 overtok han det kommersielt sett vaklende teateret som direktør, mens en svært skuffet Bokken Lasson sang Dybwads “Adjø, Chat Noir”. Ideen om det eksklusive, litterære intimteateret døde her, og det står for ettertiden som et sjarmerende lite preludium til norsk revyhistorie.

Bokken Lasson fikk bruk for sin forbløffende evne til å forandre livsbane etter hvert som prosjektene hennes falt i grus. Hun var blitt interessert i antroposofi og begynte å undervise ved Steinerskolen. Hun fortsatte å gjeste i operetteroller på flere teatre, holdt konserter og var aktiv som sangpedagog.

Anerkjennelsen kom med årene. På 90-årsdagen 1961 ble hun hyllet ved en beneficeforestilling på Chat Noir. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje i gull, og 1962 ble Joseph Grimelunds bronsjestatue av henne avduket i Homansbyen, krysset Hegdehaugsveien / Oscarsgate.