Til begrepet «tante» hører, ifølge en usignert artikkel i Ny illusterert Tidende høsten 1879, det mange arter. Den gode og den onde tante. Den unge og den den gamle tante. Den riktige og den såkalte tante. Tantes karakter, levnet, sinnsstemning og vesen kan være meget forskjellig. En kategori er også den «ubehagelige» tante. Hun som bringer med seg den trykkende fornemmelse som et ubehagelige besøk alltid fremkaller. Så snart hun viser seg, stanser den alminnelige munterhet og spøk. For ettersom hun selv ikke har barn, er hun alltid nervøs og pirrelig.

Tenk på grinebiteren og festbremsen tante Pose i Henny Skjønbergs skikkelse. «Tante Pose» (1940), basert på manus av Gabriel Scott og Leif Sinding, er den norske filmklassikeren. «Tante Pose» er julefilmen.

Men når det gjelder uelskverdighet er den ubehagelige tante overtruffet av arvetanten. Som det står i Ny illustreret Tidende, er arvetanten velsett i familien for sine pengers skyld. Man skal alltid høre hennes mening. Hun gjør den ubetydeligste upasselighet til en slem sykdom. Holder av å vekke familiens medlidenhet. Snakker av og til om sitt testamente. Liker at det blir skrevet dikt til fødselsdagen hennes. Tar i det hele imot enhver hyllest og lovprisning. Knytter gjerne den muntre ungdom til seg og sin ensomhet. For hvorfor ellers er hun familiens arvetante?

Ja, tante og tante. Det fins ikke tilsvarende kategorier på onkel, selv om han er ugift.

I familien til Virginia Stephen, gift Woolf i 1912, var det selvfølgelig en arvetante. Caroline Stephen eller tante Mary. Men at Virginia skulle bli begunstiget i tantens testamente, ble hun nok først klar over i 1909. Da døde tanten syttifem år gammel.

Stephen-barna pleide å le og vitse om tante Mary. «Silly Milly», «Nonnen» eller «Kvekeren» var familiens økenavn på henne. I den indre krets verserte det historier om tante Mary. At hun var offer for ulykkelig kjærlighet. Den unge mannen hun elsket, gjengjeldte ikke hennes følelser og stakk av til India. Men grunnen til at tante Mary fikk en psykisk knekk var trolig at hun var pliktoppfyllende datter. Hun stelte sin mor som var syk i mange år før hun døde.

Resten av sitt liv viet Caroline Stephen til arbeid i kvekersamfunnet. Foruten å være teolog var hun forfatter av flere religiøse skrifter. Det er Alison M. Lewis som er kilden. Artikkelen «A Quaker Influence on Modern English Literature: Caroline Stephen and her niece Virginia Woolf», som ligger på nettet, ble trykt i Quaker Theology, 3/2000.

Lewis som altså er opptatt av kvekerimpulsen, gir en spennende inngang til Virginia Woolfs forfatterskap. Da Virginia selv fikk sammenbrudd etter sin fars død i 1904, var det nettopp tante Mary som tok seg av henne. Noen skrekkelig arvetante var så visst ikke tante Mary. Niesen som skrev sin aller første avisartikkel mens hun bodde hos tanten.

Arvetanten er da også en karakter i Woolfs berømte essay «Et eget rom». Karakteren Virginia Woolf forteller at hennes faster Mary Beton falt av hesten og døde da hun var ute og red for å trekke frisk luft i Bombay. Tanten skjenket henne en årlig sum på 500 pund som hun ville få så lenge hun levde. Ja, arven betydde mer for Woolf enn stemmeretten, som jo britiske kvinner fikk i 1918.

Dermed var det slutt på brødskriving. Hun slapp å skrive avisreportasjer fra fesjå og bryllup. Kopiere adresser på konvolutter. Lese høyt for gamle damer. Lære barnehagebarn alfabetet.

Hun kunne helt og holdent bli en fri intellektuell. Den ambisiøse forfatteren in spe fikk et utsyn til den åpne himmelhvelvingen.

I virkeligheten døde Caroline Stephen, tante Mary, hjemme i sin egen seng i 1909. Ifølge hennes siste vilje fikk den ugifte og begavede niesen 2500 pund (!). Virginia hadde allerede arvet noe fra sin far i 1904. Men arvetantens penger ble en solid buffer. Som Alison M. Lewis skriver, så ga pengene fra tanten Virginia Stephen økonomisk trygghet og uavhengighet. Virginia trengte ingen mann til å forsørge seg. Hun kunne ta kontroll over livet sitt. Dyrke sitt særegne talent for å skrive. Ha mot til å skrive som hun tenkte.

Artikkelen skrevet av historiker Bodil Stenseth er tidligere publisert 21.09.2015 i Klassekampen – Feminist, javisst