Her kommer dine arme små.

Juledagene var viet familielivet innendørs med røkelse og myrralukt. Steigardsgutta mista rent kontakten. Nå og da pilte en odelsgutt over gard´n med oppblåst mage. – Ellers er det julestilt. En unntagelse var Simen. Han kunne stikke innom som snarest. En dag ramla´n inn gjennom kjøkkendøra med dyrlegesprit på baklomma. Dråpene kunne kanskje bli til glede for hutrende venner i kornneket ute?

Bror min og jeg gikk ikke av vegen for humanitært arbeid. I kjøkkenskapet fant vi havregryn som trakk spriten til seg. Fatet satte vi ut i snøen. Det var julekost som hjalp på spurvehumøret. Stemningen ble løssloppen – fjøra bruste og sanggleden kom atter igjen. Dette sydlandske vårbrus ved vintersolvervstider trakk nye bevingede skarer til seg.

Flukten fra kornneket til havregrynsfatet antok dristige former. En dompap fikk trøbbel med halefjøra og bommet på matfatet. Fuglen boret seg ned i snøen og ble der. En annen på tur opp slo vingene for tidlig sammen. Han satte seg i løse lufta. Det ene dro det andre med seg. Øyemål og gangsyn klikka. Kollisjonene utartet – i snøfonna forsvant de.

Vi ut med ve´kørja. Fuglene kunne jo fryse plent i hjel. Det tok ti´ å plukke fram reserveflyverne. De sto dypt og var vriene å finne. Andre med mindre landingshastighet var greie å arbeide med.

Inne på kjøkkenet sorterte vi dompap og spurv hver for seg. Dompapen la vi på «Nasjonen» og spurven fikk ligge på «Østlendingen». Avisene skjøv vi under komfyren. Der kunne de ligge i livgivende varme.

Da gamle Berte kom ned på kjøkkenet etter kvila, måtte´a alboge seg fram. Det flaksa og fløy overalt. Berte kleste nævan sammen i undring:  – Kjære, å kjem all denna fugger´n ifrå da?

Kjell Aukrust fra boken Ludvigs jul (Cappelen)