19. desember

Det er ikke mye snø å se her i lavlandet. Faktisk bøtter det ned for n’te dagen på rad. Da varmer det godt med en Aukrust-fortelling.

 

Gud velsigne Vår Herre

Underlig vinter. Itte en skarve rimflekk å sjå så langt aue rakk!

Ludvig la fra seg kakuskiva med strøsukker og tøyde seg framover vindusposten:

Men at det itte kjæm noe snø da?

Sagbruksarbeider Solan Gundersen hadde forstand på slikt: Snøhaugen lå klar oppi der den! Døm hadde itte fått spredd´n utover bygda enda. Dessuten måtte Alvdal kommune varsles først, slik at´n Martin Trondslien kunne stå klar med snøplogen! Det var det det sto på. Rot og sommel som vanlig. Solan Gundersen tok seg en støyt fra ei kamferflaske han hadde på baklomma. Ludvig fulgte engstlig og årvåkent med.

Solan hostet og kremtet:

Medisin, forklart´n. Tomtebrygg og slynget lynghonning!

Han harket igjen. På nytt måtte han ty til kamferflasken. Denne tørre hosten måtte han se å få bukt med før juleaften kom.

Vinteren ja! Ja hvor ble det forresten av den?

Snøvlende og uvanlig medgjørlig kastet Solan et sløret blikk ut av vinduet. Nei Vinteren var det så visst ingen grunn til å gnåle etter. Sagbruksarbeider Solan Gundersen kjente den for godt til det. Gud bevare alvdøler for desember når snøfokken sto rundt gradstokken. Da så´n itte mye tel kvikksølvkula.
………

Solan hufsa på seg ved tanken på golvtrekk og nedrima kammersglas. Hosten kom igjen. På nytt måtte han til med kamferflasken. Hadde nok fått i seg for mye kald luft som liten, slik at det hadde satt seg i bronkene. Han mintes godt det, Solan. Det var denne isende snoa langs Glåma i 30 graders kulde! Enda han hadde pustet gjennom ullskjerf og takket sin skaper for at han var liten av vekst med minimalt vindfang. Glad han kom fra det med helsa sånn noenlunde, for utme´ Glåma sto frostrøyken ut av alt som åndet av liv. Men pent var det. I motlys gnistra snøkrystallene som moril bortetter hele Statrøa!

Ludvig hadde også lagt merke til disse snøstjernene da han holdt til på Prestenget. Der var det forresten så kaldt at han måtte holde seg for munnen. Det var på grunn av en tann som var så tander for innadgående luftstrømmer. Det iset liksom.

Ising, du liksom! – Ludvig skulle sett småfugger´n. Døm holdt vingen over hue døm, for itte å fryse kav forderva – blåste seg opp tel digre runde nøster. Reagerte itte på katta engång! Hau, det gjekk me´ mye spørv og kjøttmeis rundt på Steigarda i desember. Det var nok mang en svartpus som måtte renske værhåra etter å ha satt potene i slike nøster.

Ludvig var rent forskrekket:

At pusen fòr åt slik da! Nei, det eneste som kunne redde småfugger´n var våren, når alt begynte å tine og laga seg istand att. Mars var ei god tid da sju, når sola fløy inn mellom grantrea så skaran blei blå inni Kristenstuteigen. Og bretta en opp ørlappa kunne det ligge en dombjøllelåt i et mildt værdrag innpå Brekka.

Og folk; døm var både koselige og omgjengelige på denne tia. Vet itte å det kjem seg tå je, sa´n Ludvig – men det er liksom tælan går tur skråtten når marssola varmer oppatt buserull og maco´n.

Å hestehoven da! Denna smørgule værharde knekten, som pressa seg opp gjennom snøhaugen for å blomstre i halvrøten skara!

Gud velsigne Vår Herre, mumlet Ludvig, i målløs beundring for skaperens verk.

Kjell Aukrust fra boken Ludvigs Jul  (Cappelen Forlag 1999)

What do you want to do ?

New mail