Februar-diktet

Vi er i årets korteste måned. Hvorfor ikke gjøre den til den mest romantiske? Valentin-dagen er over, men Wildenvey tar stafettpinnen . . .

 

FEBRUARDIALOG

De er to.
– Hva er det for måned vi har?
– Du vet det jo.
– Februar?
– Den er morsom og kort.
– Og så bar.
– Ja den er ikke rar
uten sne og sport

Holmenkollen til trikks.
Hun er ung og lys og fiks.
Og han er all right:
Sportsman’s Delight.

– Nei se!
– Jeg ser.
– Det er sne.
– Det sner.
Det blir ikke sagt mer.

Hvor det er godt å gå
og tie en stund
mens snestjerner letter, små
smelter mot kinn og munn.
De eier en kveld,
som en fin pastell:
En fjord.
Åser og fjell,
en sti
og de . . .
Og ikke et ord.

Betagende stilt overalt.
På veien har nysneen falt.
Han ser deres skritt,
hennes og sine.
Hennes så fine
merkes på veien så vidt.

Hun stanset og sa:
– Elsker du mig?
– Ja.
Men elsker du mig?
– Nei.
– Takk skal du ha.

Fremdeles så godt å gå
og tie en stund,
og se på hinannen på skrå.
Mens snestjerner lette, små
smelter mot kinn og munn.

De går og går:
– Er det skuddår i år?
– Underskuddår.
– Får!

Der kom det skjebnesvangre!
Men hun skulle nok få det igjen.
Hun skulle ved gud få angre
så spotsk en replikk som den!
Han prøvde i flere sjangre,
men munnen er ingen penn.

Da var det hun sa:
– Elsker du mig?
– Nei.
– Du sa ja ista.
– Og du sa nei!
– Jeg mente ja.
Jeg elsker dig!

Det var ingen tvil.
Det var slik hun var.
Hun narret april
i februar.

Herman Wildenvey
Fra samlingen «Fiken av tistler»,1925.