Gobelin Europa

Det er et Europa som samler måneskinn
et
Europa 
av ruiner monumenter forvitrende søyler og 
buer
– hele landskap som samler måneskinn,
netter der
lysets sig i støv og stjerneskinnets spindelvev
omkring motivene, vever fortidens skimre
land til
bleke gobeliner. Men så begynner trådene
å gløde
– en natt da månen stiger av havet som en
rød byll
det plutselig går hull på. Og havet blir blodig

en plutselig jordfarget levende slagmark, et
villt
og hedens landskap bak klassisismens
fernis, et
ur-teppe der kongler glødende åpner sine
kronbladers
mørke, der nypedråoer pipler om nattens
torner og
skygger av tyri vrir seg som tentakler, idet
jeg går
forbi tjernets sleipe grønske; et surklende
speil
der pest bobler, et heksebrygg der vannliljer
suger
en ungdoms spinkelbleke lys av sort og
giftig slam

Gobelin; jeg lever ditt lysende mørke ditt
mørke lys
din sorte sol i din blendende natt, din fortid
er
mer enn legende, er vin og brød, mine vinger
som har
sine røtter i deg, din sorte tro din blendende
tvil
jo mer jeg anklager deg jo mer blir jeg
skyldig i deg
I dine farger står mine dikt; som kriger
massakrer
revolusjoner korstog og helgener, hekser og
graver og
vold, inkvisisjoner og pest, vitenskap overtro
tro

– jeg drikker ditt hedenskaps sorte vann,
jeg gråter
dryppende lys, dine lensler, ditt måteholds
ydmyke
tro, din villskaps skjønnhet, din fortid som
størkner
og plutselig gløder i meg, i tanker og
byggverk ord
katedraler og børser, i alt jeg ser, er det som
døden
ser på seg selv, er det som livet bryter ut mot
nye
ideer oppdagelser ord, tidenes nybrott;
Gobelin Europa
vevet på nytt i natt med farger glødende av
fortid!

Stein Mehren, 1965