”Det er berre en liten smakabeta,” sier a Beate og smyg seg inn døra. ”Vi slakte i går, og da tenkte je på deg som itte hadde gris. Værsegod.”

Hu Minda svara itte. Men hu tæk pakka som a Beate kjæm med. Det er et stort ribbestykkje og to medisterpølser.

”Det er berre litt ribbe og en liten  pølsebæta,” sier a Beate. Hu ser seg om i stugua og finn en stol, sjøl om a Minda itte har bedt å sitte.

Hu vil vara snill med a Minda. Det får itte hjelpe om a Minda er sint og gælin, hu har tre onger, og onga ska itte svi for åssen mor doms er. Dom ska ha pølse tel jul dom og, så væl som andre folk. Og hu vil at a Minda ska væta at hu bær itte nag for det om a Minda kom i sommar og brukte en stygg kjæft fordi hu itte vart bedt på festen i kvinneforeninga. Nå ska det vara glømt og tilgitt, hu Minda er itte som andre, en får tenkje litt på det og, hu gjømme seg vel og vil vara litt finere enn folk flest, sjøl om hu itte eig filla på skrotten. Det sa hu Tonnetta og, det var hu Tonnetta som fekk å tel å gå hit, og det var så rart, for a Tonnetta og a Minda hadde vøri uvenner i hele haust, den største guttongen hennes Minda hadde kasta en stein på veslejinta hennes Tonnetta like ved aue, berre for at veslejinta hadde ropt: ”Minda-onge.”

Men så var det glømt. Nå hadde hu Tonnetta vøri hos a Minda med et stort fleskestykkjy og da ville itte hu Beate vara snauere hell, hu ville tilgi hu og, likesåvæl som a Tonnetta.

Og da hu går hematt, treffer hu a Emma, og det er det rareste ta alt. For hu Emma ska tel a Minda hu og, hu har med seg ei stor pakke med julemat, og så slem som a Minda har vøri mot a Emma, hu beskyldte a Emma for å vara ei gutteflokse som la seg etter gifte mæinfolk midt på samvirkelaget. Og det var svart løgn, det vel ittno rart om mæin hennes Minda gikk og tala ved andre når`n hadde det stusselig heime?

Nå har dom tilgitt a Minda æille tre, både a Beate og a Tonnetta og a Emma. Nå går dom hematt og har det godt.
Men å ska a Minda gjøre?

Hu lyt vara like sint hele tia hu som itte har noe å gi bort.