For ordens skyld: Vi skriver rett av Kjærtegn Alf Prøysen Verker, utgitt av Tiden Norsk Forlag (1974), og anbefaler i samme øyeblikk en tur til Prøysenhuset i Ringsaker.

Juletrefoten

Synda’n før jul kom hæin onkel Anton. Og da vart det liv i stugua! Onga hengte seg på’n, fysst skulle minsteongen høre klokka sa ”tikk – takk – tikk – takk”, og så skulle a Eva ride ranke. Etterpå kjæm hæin Terje med langfinger’n sin og vil ”dra krok”. Hæin Leif står og pønske på noe hæin og, men det ska hæin vente med tel onkel’n har fått kaffe. Nå står hu mor og sveive på kaffekvenna, det blir itte så lenge å vente.

Hæin Anton er bror hass far. Men hæin far er itte heme i dag.

– Så stussli at itte hæin Jens er heme i dag da, seie a mor og skramle med ovnsringer og kaffekjelelokk. – Hæin gikk ut i ad tidlig, je veit itte å hæin er hen, hæin tek seg en rundtur den eneste dagen i vikua hæin har fri, og det er’n vel unt, seie hu. Mun hun kæin itte dy seg for å sammenligne.

Slik skulle hæin Jens ha vøri. Fri og gla og ung! Så dekke hu bordet for hæin onkel. Og når hæin onkel er færdig, så kjæm’n Leif med sitt.

Hæin vil at hæin onkel ska laga ny juletrefot…

Og hæin onkel er villig med en gong. Hæin går ut i vedskjulet med æille onga etter seg, der finn hæin øksa, men den er så rundt i eggen at hæin lyt be hæin Leif gå inn etter litt vatten så hæin fekk slipt a litt.

Så slipe dom øksa. Og a mor står inne og høre slipesteinen gå. Endelig ska hu da få slipt øksa, nå ska det blid lett å hogge sund en vedstrangle.

Om ei stund kjæm a Eva inn og ska ha hammar og tång og spiker. Hammer’n finn a mor, og når hu har endevendt hele bordskuffa, så finn hu tånga og. Men spiker blir det verre med. Hu finn noen gamle spiker og går ut med dom.
– Je finn bære desse her je, seie hu når hu kjæm ut i vedskjulet.
– det greie seg det, seie’n onkel. Hæin har så godt hæindlag, hæin rette de gamle spikra, hogger tel fjølene som ska bli fot.

Og hu mor står og ser på og tenkjer – Slik skulle hæin Jens ha vøri, slik var’n før vi gifte øss, da var de like du og hæin Jens. Men nå har’n Jens låvå ut å lage juletrefot i flere år, men når julekvelden kom, så måtte unga putte juletreet oppi hølet på vaskekrakken.

Nå blir det juletrefot da, endelig –

– Ja, når’n onkel kjæm, da er det morosamt da, seie hu tel onga.
– Ja …, skrik onga og klenger på hæin onkel.

Da hæin onkel går hemattover om kvelden, så går’n forbi en mæinn i mørke. Det er hæin far som har vøri hos onga hass onkel og laga juletrefot.