I Ibsens fotspor

Nystumoen står i skyggen, innsmurt med transalve.
Han er solgrunn og tåler lite.

Solan Gundersen og jeg tåler mer. Vi har grasgrønne Bermuda-shorts og går i sola. Hodet dekker vi til med kvitt lommetørkle med fire knuter på. Solspruten over Salerno-golfen er ikke å spøke med.

Det merket jeg om kvelden. Da var ryggen forbrent. Den avkjølte jeg mot ei kald kobberplate i en mørk gang på Albergo della Luna, et ombygget gammelt franciscanerkloster i Amalfi.

Inne på rommet etterpå ble det ståhei.
Kona hadde gjort en oppdagelse. På ryggtavla mi, mellom begge skulderblad og langt nedpå korsryggen sto det innprentet gotiske bokstaver i speilskrift. Med lommespeil og norsk-italiensk lommeparlør kom følgende kulturelle opplysning om en landsmann for dagen:

HER PÅ DETTE STED
SKREV DEN NORSKE DIKTER
HENRIK IBSEN
«ET DUKKEHJEM»
AMALFI SOMMEREN 1879

Over dette smurte kona varsomt transalve.

 

 

Flere fantastiske Aukrust-historier kan leses og oppleves  i denne (jule)boken: Solans fest.