10. desember

Julehefter er juletradisjon. Det er mange å velge i, vi anbefaler Herborg Kråkeviks Juleroser 2020 og Prøysens Jul, med fortellingen og viser for store og små.

Her følger en liten fortelling fra årets Julehefte; Prøysens Jul 2020.
Les og kos deg, og du får med deg en dose god moral mot slutten.

Jinta og fuggelungen 

Det var en gang ei lita jinte som fæinn en fuggelunge da hu gikk hematt frå skule.

Å stakkars deg da, sa jinta, for det var ei snill jinte som hadde medfølelse med æille som hadde det vondt.  – Har du døtti tur reiret ditt du da kroken. Og nå ligg du her og er redd for at noen skal ta deg og vara slemme mot deg.

Og så tok den vesle jinta fuggelungen i hæinna si og la ansiktet godt inn tel fuggelhjertet som hakke og slo fort fort fort.

Er du redd for smågutta ska skyta deg med sprettbågån sin? Je ska ta og bryte sund sprettbågån tel bror min je, du ska nok sleppe å bli fange du ja. Kom her nå så går vi hematt.

Og så gikk vesle jinta hematt med fuggelungen i henna sine.

Mor! Ropte hu på lang avstæin. – Je har fønni en fuggelunge. Den kæin visst itte flyge orntli, i æillefæill er det livsfarlig for den å ligga ute i skauen. Vi lyt ha den i bur.

Jo da, jinta fekk bur og fuggelungen satt der i buret sitt og litt etter litt begynte den å ta litt mat og litt vatten.

Men je er så redd for den stygge katta! sa jinta en dag. – Katta får itte lov å røre fuggelungen min, je er sikker på at katta vil fange fuggelungen og eta opp den. Heis fuggelungen og buret høgt over kjøkkenglaset så itte katta får tak i den.

Fuggelungen bære satt i buret. Men det var tydelig å sjå att den kom seg, en dag kom det et lite pip, tel og med. Da tok jinta fuggelburet og sette det på verandaen, men sjøl satt hu ved sia ta, så itte de andre onga kunne kåmmå og begynne å fingre med buret. Og kom det ei lausbikkje skreik jinta himmelhøgt og sa at bikkja kunne dra seg derifrå, ingen fekk lov å vara slemme mot fuggelungen.

Slik gikk det i lange tider. Fuggelungen var helt bra i vengen sin og både mor og far tel den vesle jinta sa at hu skulle sleppe den ut i skauen. Men jinta gret og let og ville itte høre på slikt noe.

Så en dag lå fuggelungen dau i buret.

Og så je som har vøri så flink å passe så nøye på at itte noen skulle kåmma og ta ´n.

Far hennes såg på a, så strauk´n dotter si over håret og sa:

Vanskeligheten er itte å redde fuggel fra ei snare og puste liv i den vesle bringen. Vanskeligheten er fysst og fremst å åpne henna og itte sjøl bli den snara som fuggelungen ville rømme unna.

Alf Prøysen