Krydderurter – mat og medisin

Krydderurtene har vært en viktig del av folks hverdagsliv i mange tusen år. De har blitt brukt både til matlaging, som medisin, i essenser og som skjønnhetsmidler.

Krydderurtene i mat

Urtene har alltid vært en sentral del av kokekunsten i alle verdens land. Et grønt dryss gjør underverker i mange retter, og kjøkkenet fylles med dufter som får tennene til å løpe i vann. Finhakkede eller finklipte urter gir smak til supper og sauser, og foredler smaken på fiskeretter, gryteretter med kjøtt, bakverk, grønnsaker og poteter. Grovhakkede krydderurter setter prikken over i’en i salatblandinger. En del urter passer spesielt godt til noen råvarer. For eksempel: fennikel til fisk, rosmarin til lam, salvie til svin, mynte og sitronmelisse i desserter.

Tørkede urter gir mer konsentrert smak enn ferske, og noen urter er lettere å tørke enn andre – for eksempel laurbærblad og rosmarin. En del krydderurter egner seg best når de er ferske: agurkurt, basilikum, dill, estragon, fennikel, gressløk, koriander og persille. Andre smaker like godt tørket: mynte, rosmarin, salvie og timian. Du kan lese mer om de forskjellige krydderurtenes egenskaper, bruk og dyrking her på sidene våre – urtene er satt opp i alfabetisk rekkefølge.

Krydderurtene som medisin

Den eldste bok om legeplanter og deres virkemåter som vi kjenner til ble skrevet i Kina nesten 3000 år f.Kr. I Egypt er det funnet eldgamle papyrusskrifter som forteller at det ble lagt krydderurter i gravkamrene til de avdøde faraoene, for at reisen til dødsriket skulle bli lettere, og dessuten står det mye om medisinsk bruk av en rekke planter.

Den vestlige legekunstens far, Hippokrates, som levde i gamle Hellas omkring 460 f.kr, var en av de første i nyere tid som skilte mellom trolldomskunst og legekunst. Flere av urtekurene hans er i bruk den dag i dag.

Etter hvert som Romerriket inntok stadig nye områder, ble en hel del medisinplanter spredd over store deler av Europa. Da Romerriket falt, tok munkene vare på kunnskapen om behandling av syke. Klostrene måtte være mest mulig selvforsynte, og derfor var det viktig å ha nok grønnsaker og krydderurter i klosterhagen, både til mat og medisin.

I de norrøne sagaene kan vi også lese at vikingene brukte planter som botemidler for skader og sykdom.

I løpet av 1600- og 1700-tallet skilte naturmedisinen og skolemedisinen lag. Det ble gjort en del oppdagelser innenfor realfagene, særlig i kjemi, som gjorde at det ble mulig å skille ut visse virkestoffer fra plantene og studere deres virkning på menneskekroppen. Etter hvert ble det også mulig å framstille disse stoffene syntetisk.

Rundt 1850 var det bare 300 leger i Norge. Siden landet vårt var spredt befolket og kommunikasjonen var dårlig, måtte folk i stor grad prøve å kurere sine egne skader og sykdommer. Dermed levde naturmedisinen videre, mye takket være ”kloke koner” som dyrket urter i hagene sine.

I løpet av den 1. verdenskrig fikk bruk av medisinplanter et stort oppsving i Europa, for på grunn av krigen var det vanskelig å produsere og importere viktige medisiner. Flere land, blant annet Tyskland, begynte da å dyrke medisinplanter og granske virkningen av dem. Fortsatt er tyske leger mer opptatt av naturmedisin enn sine kolleger i andre land. Moderne analyseteknikk bekrefter de praktiske erfaringene som ”kloke koner” og munker gjorde: flere krydderurter har styrkende og stimulerende effekt, noen er beroligende, mange virker gunstig på fordøyelsen og en del har også antiseptiske egenskaper som gjør at de kan brukes som desinfeksjonsmiddel.

Også her i landet har enkelte leger de siste årene begynt å interessere seg for naturmedisin, spesielt for å lære seg mer om krydderurtenes mange forbløffende, medisinske egenskaper. I mai 2003 publiserte norske forskere spennende resultater som viser at krydderurter inneholder betydelig mer antioksidanter enn både grønnsaker, frukt og bær. Det er imidlertid store forskjeller når det gjelder hvordan krydderurtene er dyrket. Tørket oregano fra dagligvarebutikkens krydderhylle inneholdt for eksempel bare 1/3 så mye antioksidanter som oreganoen forskerne selv dyrket og tørket.

Dermed er det enda flere grunner til å lage din egen lille urtehage – enten i hagen eller i potter på terrassen – og bruke krydderurtene i matlagingen så ofte som mulig.

 

Urtehager vel verdt et sommerbesøk:

Auen Urtegård (Siljan)

Botanisk hage på Tøyen (Oslo)

Domkirkeodden (Hamar)

Nyberg Urtegård (Arneberg)

Ullandshaug (Stavanger)

Urtegården ved apoteket på Norsk Folkemuseum på Bygdøy (Oslo)

Urtegården ved Borgarsyssel gamle museum (Sarpsborg)

Kilde: kost og helse