Min private skam
Et kjærlighetshistorie fra et ungdoms ekteskap: Helge og jeg. En vakker, men plaget sjel. Han gikk ut av tiden for egen hånd, bare 29 år gammel. Jeg var 25 år. Ingen hjelp å få. Fremdeles er det tabu. Da det skjedde, var smerten så stor og altomfattende, at det var umulig for meg å håndtere den. Så jeg stengte av og koblet ut følelsene mine. For å overleve. Lot som om ingenting hadde skjedd, because life must go on. Flyttet til en annen by og startet et nytt liv. Men traumet er jo der, med tapet, smerten, sorgen og ikke minst skammen. Det ligger der og ulmer, og farger hele livet ditt. Hva jeg har lært? At følelser må få komme ut i det fri, ikke skjules, slik jeg har gjort det. Tap av selvfølelse blir resultatet.

Våre følelsesmessige blindsoner
Å stenge inne følelser er sykdomsfremkallende på lang sikt. Når vi opplever traumer, må vi finne en måte å håndtere livssmerten. Og det behøver ikke være å oppleve et selvmord. Alle får trøkker i livet. Det er livet som smerter. For å unngå å kjenne på smerten selv, medisinerer vi oss. Vi doper oss på forskjellige måter for å unngå å kjenne på hullet i selvfølelsen.  Jeg har strevd med depresjoner uten å vite dens kilde.  Siden det ligger i vår blindsone, på det ubevisste plan, tar det lang tid å få det frem.  Å slippe det ut er veldig viktig. Alt som stenges inne, gjør oss mindre. Vi skrumper og lukker oss, i stedet for å bli større og omfavne verden og oss selv. I det øyeblikket vi klarer å dele erfaringer som vi skammer oss over, og bringer dem inn i fellesskapet, forsvinner skamfølelsen. Fordi skam kun kan leve alene, skjult i oss selv, i mørket. Lammer deg. Slippes den ut i lyset, blir du fri.

Den ødeleggende skammen
De fleste av oss har levd et liv med både oppturer og nedturer. Vi går gjennom store deler av livet og bærer på hemmeligheter. Med negative opplevelser, traumer eller følelsesmessige sår. Opplevelser som vi ikke får oss til å dele med andre, selv ikke de som står oss nær. Det kommer ofte fra skam og skyld. Skam er blitt folkesykdom nr. 1, og utløser en depresjons epidemi. Jeg ER feil, sier skammen. Skam er knyttet til rus, fedme, selvskading, spiseforstyrrelse, ensomhet, fattigdom m.m. Skam handler om andres øyne på meg – fordømmelse. Vi får en Skam kultur der jakten på det perfekte og vellykkede står sentralt. Det er selvrealiseringens pris. Da må vi skjule oss, lukke oss inne og holde masken. Ligner litt på kjærlighetssorg. En dyp smertereaksjon. Det dobbelte i skammen er: Se meg, og se meg ikke.  Skam er knyttet til en mangellidelse, å ikke føle seg god nok. Sårbarhet gjør deg disponibel for skam.

Fattigdom og den kollektive lammelsen
En tredjedel av Europas barn vokser opp i fattigdom. Det er ikke lenger marginale grupper som rammes. Ungdomsledigheten er på 24 prosent i eurosonen. Spania har nå en ungdomsledighet på ufattelige 56 prosent. Spansk ungdom burde være rasende og protestere. I stedet blir skammen en etsende lammelse som graver seg innover. Den blir privatisert.

Med økende fattigdom og mangel på tilgang til arbeidslivet føler ungdom seg skamfulle og maktesløse. Å være fattig gjør noe med selvtilliten til ungdom. De får ofte store problemer med å etablere seg, dermed må de bo hjemme mye lenger enn før. Den generelle livsstandarden blir lav, og livet oppleves som utrygt og meningsløs. Drømmene blekner og håpet forsvinner. De som er arbeidsløse lenge har betydelig større risiko for å falle permanent utenfor samfunnet. De kalles den fortapte generasjon. Forrige gang en hel generasjon fikk en så trist merkelapp var da Europa lå brakk og krigsherjet etter første verdenskrig. Europas unge har betalt den høyeste prisen for den globale økonomiske krisen og enkelt staters dype gjeldsproblemer, slår International Labour Organization ( ILO ) fast.

Skam tvinger fattige i isolasjon
Fremmedgjort fra arbeidsliv og storsamfunnet generelt er frykten for at ungdom tyr til vold. Men det som skjer er at de unge viser et langt lavere politisk- og sosialt engasjement, og de har mindre tillit til samfunnets institusjoner og demokratiske prosesser.

Hva skjer med et samfunn hvor den unge generasjonen ser at de eldre løser sine økonomiske og sosiale problemer på de unges bekostning? Det er fare for at den økonomiske krisen slår ut i en krise mellom generasjonene. Europa lider av en systemisk krise, som ikke de politiske partiene klarer å løse, da de er en del av problemet. Grådighet og sløseri har ført Europa inn i en bakevje.

Hva skal vi gjøre med grådigheten?
De økonomiske forskjellene øker samtidig som velferdsstaten forvitrer. Hvilke menneskelige verdier blir i praksis prioritert der lederne primært er opptatt av lønnsomhet og det som kan måles? Hvor er det kollektive opprøret? I min generasjon protesterte vi mot det meste. Studentopprør, Vietnam krig, feminisme, selvbestemt abort og Hippiebevegelsen var kollektive katalysatorer drevet frem av en politisk og intellektuell kraft. Raseriet er en forutsetning for endring. At raseriet mangler hos høyt utdannet arbeidsledig ungdom kan være ødeleggende, både for den enkelte og samfunnet.

For i de minst moderne delene av Europa lever raseriet fortsatt, kanalisert i vold, innvandrerhat og høyreekstremisme i stedet for samfunnsbyggende politisk aktivisme. Raseriet etter finanskrisen hos de intellektuelle synes fraværende. Ingen av de klarer å leve opp til forventningene. I det ligger det mye depresjon og skam.

 

Bitten Schei
www.mothercourage.no