Tungt belesset som seierherrer
kommer vi daglig hjem fra vår hage.
Kålhodenes grønne horder har vi gjort ende på,
skilt deres tykke hoder fra kroppen
med en skarp kniv og lagt dem i kasser.

Gulrøttenes blide viftepalmer rykket vi varsomt opp,
og vi har høstet tomatenes blodige soler.
Under frodige skoger av taggete blad
sprikte sylteagurkene som lubne barnefingrer.
Nå svømmer de i glasserte krukker
og skal gi våre ganer bitter sødme til vinteren.

Fra sukkerertenes sommerfuglblomster
sprang det ut buede vikingskip med bitte små perlerader
av skjold langs esingen,
(svakt kamuflert under ertebelgens spente hud).
De overvintrer nå i tykkmavete Norgesglass.
Blomkålens kjølige blomster, sirlig sammenpresset
som en frierbukett fra nittiårene,
blander seg med runde løk ‘
og ørsmå agurkbarn i picklesglasset.

Kålrabien veltet seg selv halvveis opp av jorda
i sin tjenesteiver og påtrengende vitaminrikdom.
Vi la den uten seremonier i kjellerens mørkeste krok,
der vi skal vite å finne den igjen
når dagene blir korte og svarte.

Men poteten, fruktbar som en kineser
fra hungerdikstriktene, henter vi i hundrer,
ja, tusener, opp fra vår hages jord.
For poteten, den barkete proletar i vår kjeller,
gjenoppstår hver dag gyllen og dampende
som det trygge midtpunkt spekesilden og vannkaraflen
fylker seg om på vårt voksdukbedekte bord.

Inger Hagerup