Kohorten har flyttet til fjells. Nissene har hoppet opp i smijernet. Et reinsdyr har satt seg til rette blant mandarinene. Et lysende by-reinsdyr står ute i snøen og venner seg til omgivelser som er dekket av et mykt hvitt teppe. Vi har det akkurat som i sangen: «snøen laver ned – lager vi engler – vi er i himmelen» bortsett fra at vi ikke har laget engler ennå. Og det har sluttet å lave ned, nå sprekker skydekket opp, så vi ser himmelen. Desemberblå ispedd litt solglimt – vi er i juledrømmen.

Våtservietter, den hjemmelagde kikkerten fra vinterferien og antibac; vi er godt forspent for alle forhold. Ull innerst, lilla under skiene og mandarin i sekken og vi er klare for sesongens første skitur.

Vi hører måketraktoren i det fjerne der vi lager våre egne spor på veien oppover mot vårt skiparadis. Litt trått, men du verden så herlig. Frisk fjelluft, snøtung fjellbjørk, utrente fjellskifolk …
Og det er her vi kommer til den neste «gaven» i julekalenderen: Nyttårforsettet, som for så vidt også er et sterkt ønske for året som kommer. Vi skal gå masse på ski!
For i dette koronaens år, har vi nesten ikke fått gått på ski. Det ble jo hytteforbud og mildvær og annet fanteri som stakk kjepper i hjulene  (ah – feil uttrykk for oss som ikke har rulleski, men fant ikke på noe bedre – capiche?).
For å si det rett ut: Formen er ikke så god som den ellers kunne vært. At treningssentrene også ble stengt, kan vi ikke skylde på. At en liten operasjon i foten i sommer ødela for mye fysisk aktivitet, holder som unnskyldning et lite stykke på vei, men alt dette begynner å nærme seg «snøen som falt i fjor».
Nå er vi midt i julekortet, snøen er her, og i kveld utvides kohorten med to store og to små. Gjett om vi skal ha det gøy, da . . . For aldri har vi feiret julaften her i fjellheimen før. Finner julenissen frem, mon tro? Vi har i hvert fall reinsdyr . . . og ski!