Vi går forhåpentligvis inn i siste etappe med restriksjoner og et neddempet og halvkvalt sosialt liv, med munnbind, antibac og stengte butikker, restauranter og konserter, og et reiseliv begrenset til bilturer til mange fine plasser som beklageligvis er stengt.

Noen av oss har våget seg ut på noen halvrampete «unødvendige» turer med offentlig kommunikasjon for rett og slett å få litt luft. Vår unnskyldning er at reisen da har foregått på odde tidspunkter for å holde risikoen nede. Man er da en ansvarlig borger må vite.

Vi skvetter når noen setter seg for nær på T-banen, og vi later som vi skal av og flytter oss lenger unna de potensielt smittefarlige når første holdeplass nærmer seg. Man vil jo ikke støte noen.
I nærbutikken er vi alle omvendte magneter, og hopper glatt over hamstring av enkelte varer om der er trangt akkurat der de er, og skynder oss ut når kassen er effektivt passert mens vi river av oss munnbindet og tar et herlig magedrag når seansen er over. Tilsvarende holder vi pusten lenge og vel når en heseblesende jogger eller en gruppe snakkende turgåere passerer på gangveiene med alle sine dunster.

Sånn går no dagan. Skap, boder og hyller er ryddet, og mange fine bøker er lest, og det har på mange måter vært en god pust i bakken og tid for refleksjon i denne lange vinteren.

Men nå! Nå gleder vi oss til å få besøk av flere enn fire i måneden og maks to av gangen, og til å treffe flere enn nærmeste familie og utvalgte venner. Vi kan jo nesten ikke vente til samfunnet åpner opp igjen, ja det blir nesten som en åpenbaring nå som det våres og livet der ute roper på oss, selv om hallelujaropene fortsatt skal få være de religiøses privilegier, jordnære nordboere som vi tross alt er, mange av oss er.

Men akk, vi er jo ikke der ennå. Vi som har fått første vaksinedose og snart får dose nummer to får holde ut noen uker, ja endog kanskje noen måneder til i denne unntakstilstanden til vi vet at det også er safe for alle unge som gamle og utsatte. For nye mutasjoner eller flere bølger vil vi definitivt ikke ha, og vi har fortsatt ingen å miste.

Vi har vært lenge i nytt og ukjent farvann. Nå er det endelig land i sikte, og om ikke så altfor lenge kan vi gå i land. Den tanken er god å holde fast i.

Anne Pernille Asplin er en samfunnsengasjert jurist som liker å skrive, hva enten det er dikt, sangtekster eller små kommentarer.