Vi kan slippe luften inn eller ut, sirkulere uanfektet mellom folk og steder, og puste uten maske i dype drag. For nå er vi ikke lenger pålagt å holde en-metern, ha på munnbind eller vaske hendene fjorten ganger om dagen.

Friheten er tilbake og vi kan svinge med armene og impulsivt gå på restaurant igjen. Før måtte vi stå i kø inn til et heller glissent sted før vi ble fulgt som ulydige barn til et bord som glinset av antibac og som var antiseptisk fritt for både salt- og pepperbøsser, blomster, og meny.

Nå kan vi deise ned på en tilfeldig stol og nesten euforisk rope ut bestillingen uten å måtte logge inn på restaurantens nettsted med bankid og legge inn persondata for deretter å skrolle gjennom en digital meny og treffe riktig på menyvalgene med tunga rett i munnen og ikke forstyrr meg skrevet tydelig i panna for så til slutt å trykke send!

Så deilig igjen å fornemme hvor fritt og enkelt livet kan være nå som de uendelig mange dagene som var omsluttet av pandemiens tvangstrøye omsider er på hell. Det må ha vært akkurat sånn de følte seg, de som kastet og brant BH-en foran Stortinget for et halvt århundre siden, og som solte seg usjenert toppløse til allmen forargelse, ja i hvertfall noens.

Nå er det endelig tillatt å hilse på mange flere måter enn å sparke borti den andres legg, eller dulte med albuene. Knyttneve-touch har også vært populært, særlig blant gutta. Bamseklemmer og mer intime berøringer er fortsatt stort sett forbeholdt kohorten om man har noen, og klemming må man for skams skyld spørre om av hensyn til de som fortsatt er redde for smitte. De av oss som aldri har vært særlig rause med klemmer kan dermed holde en armlengdes avstand ennå en stund, redde for smitte eller ei.

Livet smiler og snart er det julebordsesong. Om ikke influensaen kommer i veien da.

Anne Pernille Asplin er en samfunnsengasjert jurist som liker å skrive, hva enten det er dikt, sangtekster eller små kommentarer.