Lenge var jeg redd for å dø. Dødsredd. I begravelser opplevde jeg å bli fortvilet over å skulle forlate kisten i kapellet. At den døde skulle være igjen alene, helt overlatt til mørke og kulden. Men da moren min døde og jeg skulle se henne ved båreandakten, etter fire dager, forsvant både dødsangsten og fortvilelsen, for hun var ikke der. Jeg kunne se kroppen hennes, men essensen av henne, alt hun hadde vært var borte. Det som var igjen var blader på bakken sent på høsten. Livskraften var trukket tilbake.

Senere, som sykepleier har jeg sett det samme mange ganger, livskraften forlater kroppen, det er bare skallet som ligger igjen. For meg har det vært betryggende.

Så jeg sluttet med å være redd for å dø, isteden ble jeg redd for å ikke leve ordentlig, fullt og helt den jeg er. Være takknemlig og fylt med livsglede.

Jeg tror ikke at jeg er født med mindre livsglede enn andre. Jeg vet at alle mennesker over hele kloden er født med det samme settet grunnleggende universelle følelser. Glede er en av disse, og den er alltid tilstede som en mulighet. Vi kan ha gode følelser i kroppen selv om det ikke skjer gode ting i livet vårt. Vi kan lære å velge gode følelser, men først må vi bli glad i oss selv.

Et sted tidlig i livet mistet jeg evnen til å være i nuet og kjenne takknemlighet for alt det som er akkurat nå. Jeg ønsket meg det andre hadde, bagett på lørdagene, eget rom, en pappa, klovnemaske, å bli sett. Jeg tenkte ”om bare”……
Da jeg begynte å øve på å være takknemlig økte livsgleden, helt av seg selv.

Jeg øvde på tilstedeværelse og jeg øvde meg på å dø, mange ganger hver dag. Jeg sa ”Stopp” og så døde jeg. Jeg kjente på tidløsheten, evigheten og at alt fortsetter videre uten meg. Essensen av meg, våkenheten, ble ikke borte, det er med den jeg så at jeg døde, men alle oppgavene mine, og alle ”jeg burde” forsvant med meg. Så fortsatte jeg med større takknemlighet og glede over livet og øyeblikket.

Vi er alle bærere av den levde kroppen. Den er merket på forskjellige måter. Jeg har prøvd å bli venn med den, komme til ro med fortiden og finne tilbake til den jeg egentlig er. Alt ble vakrere og morsommere da jeg viste meg selv vennlighet og ømhet, og da jeg slapp takknemligheten til. Jeg forsto at livet både er det gode og det vonde, og at de ikke har forskjellig verdi.

For meg har dette regnestykket gått opp:

Ta fullt ansvar for alt + vær takknemlig + vær i nuet + tilgi og omfavn deg selv + vis sårbarheten + vær modig + definer verdiene dine = Mening = Livsglede

Marianne Magelssen – sykepleier, samtalepartner og forfatter av boken «Pust for livet».
www.levdliv.com
Fotograf: Janine Magelssen