GJEST: Kom ut på kanten. Vi kan ikke, vi er redde. Kom ut på kanten. Vi kan ikke, vi kommer til å falle ned! Kom ut på kanten! De kom. Og han dyttet dem. Og de fløy.
Kom ut på kanten. Vi kan ikke, vi er redde. Kom ut på kanten. Vi kan ikke, vi kommer til å falle ned! Kom ut på kanten! De kom. Og han dyttet dem. Og de fløy.
Slik lyder et av mine favorittdikt, skrevet av den franske forfatteren Guillaume Apollinaire. Det er som med Andre Bjerkes dikt Amor Fati – som inspirerte meg til å skrive min bestselger med samme navn; hver gang jeg leser diktet kjenner jeg at noe i meg blir beveget. Hvorfor? Fordi det bærer i seg stor lærdom – og sannhet. Etter 25 år med oppmerksomhetstrening og indre søken har jeg registrert at jeg har et indre signalsystem som gir meg veiledning. Hvis jeg har tid til å lytte.
Men hvorfor gå ut på kanten? Hva betyr det i det daglige?
Livet ønsker å være i bevegelse. Selv i de stilleste øyeblikkene, skjer det noe i dypet av oss. Mer enn hva vi er klar over. Helt fra vi er små blir vi drevet til å bevege oss, til å oppleve, utforske, erfare, lære – være på oppdagelsesferd. Når vi går ut på kanten tar vi de store skrittene. Vi våger noe som vi føler er skremmende, noe vi er redde for. Ofte er vi redde for det ukjente – hva som kan skje hvis. Sinnet vårt er mester i å utbrodere skrekkfantasier og bekymringer, men også falske ideer om at ‘nei, jeg er ikke redd for noe, jeg’. Derfor er det første skrittet på vei ut mot kanten å kartlegge hva jeg er redd for. Følge med på situasjoner som utløser ubehag, irritasjon. Være oppmerksom på magen og når den knyter seg. Spørre seg selv etter et vanskelig møte: hva er jeg redd for? Sette seg noen minutter for seg selv og kjenne etter hva som stiger opp i sinnet, og i hjertet, uten å klandre seg selv, men derimot ha respekt for den indre dialogen. Være nysgjerrig på den indre sabotøren hvis den dukker opp, i stedet for å prøve å bli kvitt den.
Nylig møtte jeg en mann som hoppet ut fra kanten. Italiener og etablert kunsthandler med god suksess i business og mange livserfaringer bak seg. Han bodde i New York, noen kvartaler unna Twin Towers den berømte 11 september. Han opplevde katastrofen på nært hold. Han bråstoppet. Og tenkte helt nytt på livet sitt. Hva han holdt på med. Hva han drømte om. Og han bestemte seg for å gå ut på kanten og hoppe uten å vite hva det ville føre til. Drømmen var drastisk: kvitte seg med eiendelene og flytte inn i en båt for å leve på vannet, i kontakt med det elementet han elsket. Men det var ingen flott seilbåt eller en velutstyrt yacht, han ønsket seg. Nei, han kjøpte seg en liten trebåt med årer. Uten overbygg, kun en seilduk som dekket ham om natten. Nå har han levd i dette nøtteskallet i flere år. Han har rodd på elvene fra London til Istanbul og tvers over Italia, på elven Po, fra munningen i øst til kilden i på vestsiden av landet. ’Jeg sover med øret inntil vannet. Det gjør noe med meg.’ sa han og ga uttrykk for den enorme gleden han opplever i møte med naturen og menneskene han treffer underveis på roturene sine. (www.manontheriver.com – www.bewater.info).
Giacomo De Stefano tok sjansen. Han gikk ut på kanten. Han gjorde noe som minner om det Frans av Assisi gjorde i sin tid, på 1200 tallet; la fra seg sitt gamle liv og henga seg til det han trodde på. I møte med Giacomo ble jeg beveget, akkurat slik Frans beveget meg da jeg arbeidet med boken om ham, ’I Frans av Assisis fotspor’. Frans ble drevet av sin tro. Giacomo De Stefano tror på bærekraftig utvikling, langsomhet og nærkontakt med naturen, spesielt med vann. Nå blir han invitert rundt i verden for å fortelle hvordan vi, gjennom å elske vannet, kan lære å respektere det og ta vare på det. Han elsker også snø og kommer trolig til Norge til neste år i forbindelse med et nytt prosjekt. ’Aldri har livet mitt vært så rikt,’ sier han.
Giacomo hoppet. Og fløy.
Skrevet av forfatter Kristin Flood.