På Grønland, i strøket der Klassekampen holder hus, vanket en gang Filledronninga. Hun gikk i filler, samlet filler og eksisterte av filler. Filledronninga, eller også Hertuginnen av Hamburg, Jomfru Westfalen og Madame Michelbeck var Grønlands mest prominente gatefigur. Hennes pikenavn var visstnok Marie Roverud. I 1885 hadde hun i mange år hatt bopel oppe på Kampen, hvor hun levde i stor fattigdom.
Men hvem var Marie Roverud? Og hvorfor var hun blitt Filledronninga? Selv var hun svært fordektig. Hun skjulte seg bak sitt hemmelighetsfulle slør av filler. Det var som «klutesamler» at hun var kjent. Ingenting mer. Gateguttene hadde for lengst gått trett av å drive ap med denne merkelige fremtoningen av en kvinne.
Dagstøtt promenerte Filledronninga opp og ned på Grønlands gater. Det var for å jakte på «kluter» – filler og papir. Så hun stoppet opp ved søppelkasser. Rotet rundt i dem. Og når hun fant det hun jaktet på, lyste ansiktet hennes opp i et smil. Hvis folk i sin medlidenhet ville gi henne klingende mynt, avslo hun alltid. Men filler og papir tok hun alltid imot. Selvaktelsen hadde Marie Roverud beholdt. Som klutesamler var hun selvberget. Hun fikk avsetning på og tjente litt på sine kluter hos byens forhandlere av den slags.

Politiet som i årevis hadde holdt Filledronninga under oppsikt, klarte ikke å «få» noe på henne. Heller ikke Fattigvesenet klarte å «hjelpe» henne. For det var umulig å få henne anbrakt på Arbeidsanstalten. En dag hadde Fattigvesenet gitt henne nye klær, men hun brukte dem ikke. I stedet klippet hun kjolen, serken og strømpene i stykker, og solgte fillene.
På mystisk vis klarte Filledronninga seg helt på egen hånd. Det måtte detektivarbeid til, slik en viss Constantius Flood gjorde, for å finne ut hvem Marie Roverud var. Flood som var en av 1800-tallets bestselgende forfattere, sørget for at livshistorien hennes kom på trykk i boken Løst og bundet. Skisser og Studier (1885). Etterforskningen førte Flood til Kampen, og så til Vestkanten, der hennes liv i hovedstaden hadde startet.
Fortellingen om kvinnen med de mange navn er historien om sypiken som «falt». Enkefru Westfalen kalte hun seg, da hun i siste halvdel av 1860-tallet etablerte seg som syerske for en herreekviperingsforretning. Hun hadde bodd i København og Hamburg, for norsken hennes hadde en fremmed aksent.

Visstnok var hun prestedatter fra Trondheim eller Kristiansund. Hun broderte og sydde vester, var fingernem og flittig. Sin fritid brukte hun til å skrive brev – både på tysk og fransk. Og hun besøkte teateret.
En søndagskveld fulgte en herre, en av byens flotteste unge menn, henne hjem. Dermed skiftet enkefruen ut sørgedrakten, og ble Jomfru Westfalen. I silke og fløyel og med gullur og gullsmykker førte hun seg som en fyrstinne. Folk snudde seg etter Jomfru Westfalen på gaten. Hun strålte av lykke.
Slik gikk to år. Så kastet elskeren vrak på henne. Hun ble en skygge av seg selv. Spiste ikke. Gikk aldri ut. Mottok ingen. Avslo tilbud om hjelp. Viste de første tegn til sinnslidelse. En tid fortsatte hun med sitt gamle arbeid. Hun lærte seg så vel å sy med symaskin, som noen bekjente forærte henne. Men snart oppga hun syarbeidet helt. Hun ble skjødesløs i bekledningen. Hennes mani for filler tok til, og hun begynte sine vandringer på Grønland. En dag, pantsatte hun symaskinen slik hun allerede hadde gjort med de flotte kjolene og smykkene sine. Alt forsvant rundt henne. Utleieren satte henne på dør. På Kampen, på «dette kristianesiske Montmartre» som Flood skrev, trakk hun seg tilbake. På toppen av byen ble Jomfru Westfalen altså Filledronninga.

Hva kan en livshistorie fra 1800-tallet fortelle oss i dag? At noen mennesker har uflaks i livet? For 150 år siden kalte man uflaks for skjebne, forsynets uunngåelig bestemmelse. Marie Roverud var en storbyskjebne. Hverken ordensmakten eller sosialvesenet kunne forhindre at hun falt og endte som en av samfunnets utstøtte.
Velferdsstaten var i sin vorden da Filledronninga vandret på Grønland. Men der i strøket fins det fremdeles mennesker som jakter i søppelkassene. Dagens Oslo teller så mange av Filledronningas like og ulike at vi ikke vet hva de heter. Vi kunne trenge mange skrivende detektiver som Constantius Flood. Søppelkassejegerne er mennesker med navn og en historie.

Skrevet av Bodil Stenseth
Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen; Feminist, javisst 05.05.2014.