DEL 1

Jeg er student på et erfarings basert Livets Universitet og har valgt Kjærlighet som hovedfag. Men et av fagene: «Å ha Kjærlighet til seg selv» har vist seg i praksis å være det vanskeligste. Det finnes ikke mange pensumbøker, men temaet nevnes i andre bøker. Overraskende er temaet til dels betegnet som noe negativt. Det nevnes at man må passe seg for å bli for selvopptatt, egoistisk, bli narsissistisk og være et menneske som bare går rundt sin egen navle.

Det står i bibelen: «Du skal elske din neste som deg selv». Det budet betegnes som Nestekjærlighetsbudet.

I en pensumbok på Livets Universitet er kjærlighet betegnet som følgende: «Kjærligheten mellom mennesker beror i stor utstrekning på det forhold at det ene menneske overser eller tildekker det annet menneskets feil. Det er et av de merkeligste og vakreste fenomener i livet at de feil som ikke fastslås mister noe av sin realitetskarakter».

Sitatet handler om kjærlighet til andre mennesker, vår neste, men det kan etter mitt syn også brukes om kjærligheten til oss selv. Et skriv jeg har tatt vare på illustrerer nestekjærlighetsbudet slik:

Det er en tegning av en vekt med skåler. Over den venstre skålen står det: «Meg selv» og over den høyre skålen: «Min neste». Det er viktig at vektskålene skal være i balanse. Elsker jeg meg selv for mye, er skålen helt oppe, elsker jeg min neste for mye, er skålen helt nede.

Hvordan skal vi leve for at denne vekten blir i balanse? Jeg tror mange av oss har lettere for å kunne gi kjærlighet til sin neste – medmenneske, enn å gi kjærlighet til seg selv. Det er ikke uvanlig at vi er langt strengere mot oss selv enn mot andre.

En bekjent av meg sa spontant «Jeg forstår ikke hvorfor jeg snakker så stygt og nedlatende til meg selv? Slik snakker jeg aldri til min beste venninne».

Denne beskrivelsen kjenner jeg meg godt igjen i. Det vil nok mange andre også gjøre. Vi er mange som har en «styggen på ryggen» som får mye plass i vårt indre. Styggen eller den indre kritikeren er feilsøkende, opptrer kritisk og nedlatende. Dette fører til at vi etterhvert kan få en forakt for oss selv og nedgradere vårt eget menneskeverd. Mitt inntrykk er at dette gjelder unge, voksne og eldre mennesker.

Som fast leser av spalten Si; D i Aftenposten ser jeg at det er mange innlegg som handler om misnøye, forakt for seg selv og fokus på å være perfekt på alle områder. Det har også vært et TV program om ungdom; «Sykt perfekt».

Hvorfor er vi så negative og lite kjærlige overfor oss selv? Jeg tror det er flere forskjellige grunner til det. Det kan kanskje være viktig å spørre seg selv om det.

Jeg har erfart at når jeg er feilsøkende overfor meg selv, mister jeg kontakten med det som er bra ved meg. Jeg føler meg som et splittet menneske. Energien, livskraften og livsmotet tappes over tid.

Slik vil jeg ikke ha det og jeg har tatt en beslutning. En viktig lærdom på Livets Universitet har gitt meg hjelp: «Det du gir bevissthet, gir deg kraft». Å være bevisst på at jeg kan bli en god venn for meg selv, er et mål jeg har satt meg.

Jeg har et håp om at min indre gode venns raushet og vennlighet overfor meg, vil løfte meg opp og gi meg mere livskraft og livsmot.

Så er det mitt valg og ansvar at jeg hører mere på min gode venn enn den indre kritikeren.

Gjesteskribent:

Inger Wesche er jurist og har i tillegg utdannelse i sjelesorg. Hun startet og drev Det Gule Huset i Oslo (1993 – 99) – et støtte- og hjelpetilbud for mennesker i vanskelige livssituasjoner. I årene  etterpå fortsatte hun sin rådgivningsaktivitet i langt mindre skala.
Hun har skrevet boken Ut av psykopatens grep. Hvordan komme fri fra helsefarlige mennesker, sammen med journalist Aud Dalsegg. (Aschehoug 2008) Boken ble i 2010 trykket opp igjen som billigbokutgave, og tittel endret til Psykopatens grep.