Tre dager inn i det nye året startet jeg dagen med å koste bort snøen som falt i fjor. Bilen var nedsnødd. Jeg kjente meg litt nedsnødd selv . . .

Tre dager inn i det nye året startet jeg dagen med å koste bort snøen som falt i fjor. Bilen var nedsnødd. Jeg kjente meg litt nedsnødd selv . . .
Er du medlem? Dette er spørsmålet alle ekspeditører stiller nå for tiden. Er man medlem, kan mye magisk skje . . .
I dag startet ikke bilen min. Ikke i dag heller. Den lader tydeligvis ikke like godt som meg om natten. Enda den er en dieselbil.
Nå er vi en uke unna å finne ut om eksperimentet var vellykket; grønn tomatchutney à la damene.no. Imellomtiden rødmer tomatene – de som ikke går rett i grønn pose da …
Det er med klorofyll som det er med korona: Begge er for nedadgående. Hvor fint er ikke det!
Nå er den her. Høsten. August og halve september, da virket det som om sommeren aldri skulle ta slutt! Men nå: Nå er det ordentlig høst! Inntil i dag, da . . .
Sommeren har festnet seg i oss nå. Her på Sørlandet siger dagene av gårde med sol, regn – mye regn – og vind som bytter på å ha overtaket.
Det er med sommervarmen som med åpningen av hovedstaden: Den blir utsatt gang på gang. Krukken med tålmodighet som skal smøres utover alle skuffelser, kjennes tom.
– Er du klar over hvor mye støv et menneske lager, eller? Tyendet slår oppgitt ut med armene. – Jasså, der er du endelig, det hadde vært mye mindre hvis du dukket opp litt oftere!
Vi skulle til Laukøya. Til Hellnes. Nesten ytterst i havgapet i Skjervøy kommune. Langt nord. Men slik skulle det ikke gå.