Så tar vi en dag av gangen. Frokost, lunsj og middag og i seng. Sikkert ispedd litt TV og litt trim. Nok en dag forbi.

Plutselig en dag titter jeg ut av vinduet og ser at syrinene står i full blomst. Og da tenker jeg: Hvor ble det av dagene? Hvor ble det av alt jeg hadde planlagt å gjøre? Tankene jeg tenkte? Setningene som skulle vært skrevet? Utstillingene jeg skulle fått med meg?

Februar sto i covids tegn, så den har vi kontroll på. Men hvor ble det av mars og april?

«Lær av i går, lev for i dag, håp for i morgen.» var Albert Einsteins læresetning. Det har mye for seg. Da gjør man tilværelsen mer av et kontinuum. Da blir det et liv. Jeg har også sans for A. A. Milne:

– Hvilken dag er det?
– Det er i dag, svarte Nasse Nøff.
– Min favorittdag, sa Ole Brumm.

Og dette, venner, er ikke det samme som å «ta en dag av gangen». Dette betyr at man gjør dagene unike. Realisere planer. Skrive ned de kloke tankene, så de ikke forsvinner i glemsomhetens uendelige vakuum.

Syrinene blomstrer nå. Alle som har levd en stund vet at syriner er «ferskvare».

Rolf Jacobsens dikt gir syrinene et snev av evighet.

Syrin

Jo, jeg så deg
her fra vinduet.
Du bøyde deg og tok den opp, syrinkvasten
som lå der midt i gata vår og ble overkjørt av biler. Minst av to.
Jeg hørte springen gå på kjøkkenet, og der sto den.
Litt forpjusket, skamfull,
nesten død.
Men så idag,
du verden
– hele stua full av sommer, svimlende
sånn som dengang.
Så det går an.

I dag er dagen for å gå ut å kjenne duften av forsommer. Det gir håp for imorgen.

Og snipp snapp snute – mai er ute! Den «skjønne milde» skal snart gi plass til juni. Kanskje fartsdumpene blir mindre truende da?

Kristin Moe Krohn

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, ullentusiast, kjøkenhagedebutant, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene