Septemberstunder

Når solen skinner i september er luften krystallklar og skarp. Jeg er varm foran og inni og kald bak der jeg sitter på en benk og ser tre-åringen spa sand med capsen sin mens han synger.

 

Vi har et lite friminutt der på benken. Etter en lang sommer er hverdagen i ferd med å innhente oss igjen. Plikter krever vår oppmerksomhet og tid, det er i og for seg en kjærkommen affære. Nyttig er bra. Men spør man 2-klassingen hvilket fag som er morsomst, kommer svaret kontant: «Friminuttene».

Fremdeles blomstrer roser i dette villniset av en hage som ikke har sett en hagearkitekt noensinne. Styrtregn og sol, storm i kastene og kjølige netter. Det er ikke så enkelt å beholde frodigheten da. Grønnsakhagen som var så feiende flott i fjor, er en massiv vase av misforståtte erter. Gresskarene har blomster, men vil neppe rekke å konvertere dem til noe annet enn avblomstring. Et visst håp for poteter og gulrøtter er det dog. Vi kan skimte en og annen liten grønn tomat i det grønne kaoset også. Erkjennelsen av at markens grøde trenger TenderLoveandCare fra frø til ferdig er lagret. Neste år . . . Men nå er vi her!

Vi lar ugress være villnis og nyter noen minutter ved rosebusken. Et kort men vakkert dikt av Hans Børli renner oss i hu:

Nå.
Et meget lite ord.
Nå.
Likevel rommer det
hele evigheten.

Klokere kan det vel neppe sies.

Hilsen Kristin Moe Krohn

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, ullentusiast, kjøkenhagedebutant, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene