Det er som stein i skoen, eller som fluer som surrer rundt uten at du noen gang får rappet til dem.

Det er som den lille selskapsvesken som var søkk vekk lørdag og som ligger og blinker godt synlig i en hylle på tirsdag. Eller som kameraet som plutselig ikke er å finne den dagen det skulle vært brukt, men som heldigvis dukker opp igjen en uke senere.

Det er som den lille nissearmen som datt av konglenissen for flere januarer siden, og som vi stadig håper skal dukke opp før julepynten skal frem igjen.

Det er som den sorte langermede treningstrøyen som jeg hadde tenkt til å ha på meg i dag. Eller som nylon knestrømper, der det bare er en som ligger i riktig skuff. Hvor er det blitt av den andre? (Enslige sorte nesten like sokker, eller hansker gidder jeg ikke engang å nevne . . . )

Det er som serveringsskjeen som vi brukte for et par uker siden, men som ikke er å finne i noen skuff. (Her så mitt livs lys virkelig lyset og husket at den var blitt med til Gøteborg sammen med fatet med morsomme pølser . . . ).

Mange vil mene at dette nok er en systemfeil, og det er sannsynligvis helt riktig. Hvis man bare la alle ting der de har sin faste plass, samtidig som man reduserte antall  ting man har, så ville dette gå helt fint, sikkert.

Her forleden fant jeg 200 kroner i en jakkelomme. Det er jo faktisk en morsom konsekvens av at denne blå lappen aldri havnet i noen lommebok, men slike ting skjer alt for sjelden.

Skjønt, vi har faktisk opplevd at en stol som ble reddet fra et høstbål, viste seg å være verdt noen Ullern-tiere. Miraklenes tid er ikke forbi.

Men man skal faktisk ikke kvitte seg med ting for en hver pris. Jeg leste en annonse i en sørlands-avis at noen gjerne ville ha regntøy fra 1970-80 tallet, og var villig til å betale inntil 100 kroner for det, vel og merke hvis det var uvasket. Jeg har en Helly Hansen orange regnjakke fra 1975 på Sørlandet, og den skal jeg aldri skille meg av med. Det er den eneste regnjakken som kan holde meg sånn nogen lunde tørr når det regner på Sørlandet, og det har vi jo sett at det har gjort i full monn i det siste.

Nå skinner omsider solen igjen. Oktoberluften er skarp og klar, roser og blomster som ennå ikke har druknet, strekker seg mot himmelen. Og selv om julemarsipanen er begynt å komme i butikkhyllene og damene.no annonserer juletradisjonen Putti Plutti Pott, så er det heldigvis flere måneder til jul. Jeg har ennå ikke gitt opp håpet om å finne den lille nissearmen med den grønne votten. Der den ligger, er det sikkert en håndklekrok også. Da er golfsesongen for lengst over . . .

God helg!

Hilsen Kristin (Moe Krohn)

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene