Nå har jeg lett etter dem på kryss og tvers i fjellet i en hel uke. Jeg må innrømme at jeg har savnet dem en stund, men det ble ikke prekært før ryggen begynte å si i fra. Det er nemlig  ryggen min som skriker mest. Det er tydelig at den savner støtten fra andre siden, der vi går i nypreparerte skiløyper i norske fjell. Men jeg sier til ryggen min at den må være tålmodig, vi er jo ute og leter nå . . .

Jeg har funnet mye annen muskulatur denne uken, spesielt under måking av hyttetak, etter at mildvær i stiv kuling hadde gjort at en meter en gang så florlett snø minnet mer om sement. Jeg er fortsatt støl fra bak ørene og ned til knærne.

Både triceps og biceps fikk meldt av sitt nærvær under staking av et vann der all snø var blåst av.

Sjelen fikk nyte glitrende nysnø med harespor i, tindrende soloppganger, og fjell på fjell i de blå timer.

Men så var det altså disse magemusklene. Ved nærmere ettertanke kan det hende at de har druknet. Det kan være i druesaft, flytende b-vitaminer og/eller sprudlevann. At det har vært både fastelavnssøndag og fetetirsdag er av mindre betydning.

Og kanskje har de bare gått i dvale? Det er jo fristende når vinteren er så variabel, kaldt, snø, vind, regn osv.

Jeg får fortsette letingen her i lavlandet. Ute snør det, og med rolige markaturer, yoga og noe gymnastikk på stuegulvet, er det håp for suksess for min private lille lete-/redningsaksjon innen våren melder sin ankomst ”på ordentlig”.