Det kjennes som om 2015 har føket av gårde som sne føyker over vidda. Det har vært mye vær og mye uvær, både på makro- og mikroplan. Forandring er kanskje det ordet som best beskriver året vi nå går ut av.

Jeg skal prøve å ta med meg bare de gode endringene inn som fundament i det nye blanke året. Lykken av å ha blitt farmor, tryggheten i å ha en god familie og venner jeg er glad i, og  gleden over å ha gode kolleger og morsomme og utfordrende oppgaver foran i løypa. (Dog er ikke alle like gøyale – noen av dem omfatter brevveskling med Skatt øst og Altinn – sukk  . . .  ).

Men før det nye året vandrer inn, skal jeg og mitt livs utkårede gå på ski. Det er blå ekstra-føre i en hvit, hvit verden. Der skal vi gå forbi ballerinatrær som danser forsiktig i vinden, før fjellet åpner seg i store flater.  En åpen bekk sildrer blant islagte stener og frosne strå – naturens egen installasjon.

Vi stopper litt – gir hverandre en klem med kalde kinn og kjenner varme i hjertene.

Haikutre med sne
flere grener enn sist
ikke haiku mer?