Hadde de ikke vært for at jeg hang bort sykkelen for vinteren i midten av oktober, så kunne jeg syklet, så klart. Det er jo fremdeles varmegrader og bare veier. Men som en konsekvens av at jeg hadde en gjesteopptreden på sykkel siste helgen i oktober, er min sorte tohjuling nå godt parkert i kjelleren.

Når sant skal sies, så er jeg ikke så veldig begeistret for å sykle. Det er veldig politisk ukorrekt, bare spør MDG som helst ser at alle i Norge sykler absolutt hele tiden uansett vær- og føreforhold. Men faren for å tryne er alltid overhengende, det kan jeg ganske mye om. Dessuten får man vondt i rompa, selv med ekstra sykkelseteovertrekk i silikon og sykkelbukse med polstring. Dessuten blir man ulidelig sliten i oppoverbakkene, i herdig giring til tross (og særlig hvis man – som jeg – stadig vekk girer feil vei).

Men altså: Den siste helgen i oktober fikk jeg invitasjon til en hyttetur i Marka. Jeg led all verdens kvaler på forhånd. Invitasjonen fordret nemlig en tur på sykkel. Skulle jeg late som jeg hadde andre planer? Jeg vurderte frem og tilbake i et døgn Nevnte min uro for samboere og kolleger. Vi ble alle enige om at det ble for dumt. Jeg kan ikke ha på samvittigheten at jeg ikke «gidder»/tør å sykle. Løsningen ble at jeg valgte min egen vei. Masse bortoverbakke først, for så å få kilometervis med oppoverbakker til slutt. Det smakte vanvittig godt med en øl, da sykkelen var godt låst i et bjerketre. . .

Hjem kommer man alltids, med oppoverbakker og sårt understell som varte i dagesvis. Om det var det verdt det? Selvfølgelig! Supertrivelig aften med peiskos, mat og prat blir sjelden feil. Og det er en vel kjent livsvisdom at «utfeiging» ikke bringer noe godt med seg. Albert Einstein har et poeng når han skriver: «Livet er som å sykle. Du må bevege deg for å holde balansen.»

Men tilbake til idag. Jeg reiste kollektivt til, og det gikk så «smooth» som det kunne, fra buss til bane. Bare 30 minutter dør til dør. Hjem igjen valgte jeg apostlenes hester; 1 time og 45 minutter langs vei og sti. Vel går det fortere å sykle enn å gå, men like trygt, det er det ikke!  Og bilen: Den skal få et nytt batteri.

 

Hilsen Kristin

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, ullentusiast, kjøkenhagedebutant, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene