For lørdag var dagen slik vi kan forvente av årstiden, grå og rå og en perfekt match til orange gresskarhoder og monsterkledde småbarn (og noen voksne). I år fikk vi heldigvis avsetning på godteriet som var innkjøpt – i motsetning til i fjor hvor alle halloweengjester åpenbart hadde valgt en annen rute. Vi hadde sjokoladepenger i kjøkkenskuffen helt til påske. . .

I og med at vi fra og med i dag sier og skriver 1. november, kan vi slå fast at det omsider er blitt ordentlig høst, selv om himmelen i skrivende stund byr på 360 graders fargespill i rødorange med gyldne striper, indigo, rosa og mellomblått. Selv om rosene fortsatt har knopper, og noen andre hageblomster jeg ikke husker navnet på, blomstrer i vei. Selv om det er hele 10 varmegrader. Det er naturligvis fantastisk og samtidig litt mystisk, men jeg må medgi at det faktisk var ganske godt i går at vi ble innhyllet i tåke, det høre liksom med når det er høst.

,Nå skal jeg skynde meg å føye til at en vakker himmel og mange varmegrader over hodet ikke er til hinder for å nippe til en søndagssherry etter sesongens siste golfrunde i hvert fall på disse breddegrader. Hjortesuppen står og godgjør seg på komfyren og eplekaken som mitt livs lys i hurten og sturten har tryllet sammen, venter på adgang til stekeovnen. Stearinlysene gir lun og god stemning, og hvert øyeblikk nå kommer gjester til søndagsmiddag. Den aller minste – men definitivt størst hedersgjesten har kanskje klart å krabbe litt for første gang i dag. Eller kanskje han venter til han er hos farmor og farfar? Turnmatten hans er fremme, vertskapet er klart til å ta i mot og Diana Krall synger Automn Leaves med myk melankoli i stemmen. Det er akkurat slik en søndag i november bør være. Åh – jeg må gå – nå ringer det på døren . . .