Dagens luke er fylt av forventning, de siste forberedelser og – allikevel – en indre ro, mens Timmy Gresshoppe synger ”When you wish upon a star . . . ”
Kanskje har du ikke rukket alt du hadde tenkt, kanskje er det en hybelkanin eller to i en krok, kanskje er ikke pyramiden av stryketøy forsvunnet . . . Blås i det!
Det er ingen grunn til å kjase og mase. I dag kan du tillate deg å gå litt i sakte tempo. Tenn lys, ta en kopp te til og bruk noen minutter på Alf Prøysens ”Kjærtegn”.
Kjærtegn
Det er mange slags kjærtegn, det er itte bære å skubbe kjaka og småkysse.
Det er itte bære å slokke lyset og legga seg i hopes. Å nei … et kjærtegn kæin vara så mye rart det. Hæin Johan fekk et kjærtegn i dag, hæin. Og da vart’n så gla att’n nesten hoppe i taket.
Det begynte med at småjinta hass som nå er stor nok, om vi ska seia det slik, hu går i første real og har støtt vøri så gla i far sin og takknemlig for lite. Nå står a ved spelen og snu seg og børste håret og fræse som ei villkatte når noen kjæm nær a.
Så var det en kveld da hu gnåle på nye skor.
– Du ha da fell skor nok, sa’n Johan. – Og du ska itte ha æillt som andre har. Da je var liten …
– Da du var liten, da du var liten, je høre snart itte æinna enn åsse det var når du var liten. Je veit at du hadde ett par pluggstøvler om vinter’n og at du gikk børrføtt om sammar’n, je veit at du flaug i rimete gras, børrføtt og elendig for å finna solstein og få varme i beina der.
– Nei, men , nei, men.
– Kom fram med kakua som du gikk og hadde lyst på og som du æiller fekk, den fine gardakakua, og så kæin du kåmmå med den gongen du sto utafor ei stugu der dom steikte flesk og at du gret for du itte fekk smaka.
– Neimen, neimen, å er det med deg da jinte?
– Det er itno med meg, men je trur det er no med deg. Je lytt da få be om nye skor, je kæin tene peing sjøl je når je har fri ifrå skulen. Du ska sleppe å ha noe utlegg på meg,
Hæin Johan blir mer og mer fortvile.
– Neimen, neimen … Du ska få skor, men je vil du skav eta åssen det var da je var liten …
– Det veit je før det. Det har je hørt i hundre år snart. Du fækk itte skulegang og du måtte bli avluse i fjorde klassen. Og så satt du att i femte klassen fordi du itte hadde gjort regnestykkja, du måtte vara heme og kjøre høy. Og når du gikk og les vart du erte for du hadde høl på hosohælen.
Nå står veslejinta med svarte auer og ser på’n Johan.
Hæin johan skjønne ingenting, hæin.
Hæin tæk på seg vindjakka og går ut i skålen og høgg kveldsved.
Det er best itte å tenkje.
Om litt kjæm veslejinta og har på seg sekkeforkle tel mor si.
Hu bær inn veden.
Hu kjæm gong på gong.
Men ingen seie et ord.
Da’n Johan har høggi nok og ska gå inn att, kjæm hu enda en gong og tæk siste vedfanga.
Og inne var oppvasken unnagjort, golvet var vaske og bak komfyren og i vedkassa var det oppstable ved for flere daer.
Sjøl hadde veslejinta gått og lagt seg.
Men hæin Johan tok seg en kaffedråpå og satt og såg.
Og så måtte’n tørke seg litt i aukroken.
Hæin hadde fått et kjærtegn.
(Fra Alf Prøysen Verker, tiden Norsk Forlag)
Moralen her er verdt å huske når det går en kule varmt og ikke alle er på lag.
Når Sølvguttene synger julen inn klokken fem – da er det jul!
Damene.no ønsker deg en glad julaften og en lun juletid. ”When you wish upon a star . . . ”