Storfamilie

Storfamilie er no kult no' - og mulighetene blir uendelige - og aldri kjedelige.

Storfamilie er noe helt fantastisk, og gir uante muligheter.
Jeg har barn og barnebarn, og samboeren har barn og barnebarn. Han har dessuten en kul eks-oldemor. Kombinasjonen blir ganske bra, faktisk helt suveren.
Om jeg skal i møte på kveldstid og ikke rekker en middag, ja så er det noen andre som rekker det, og vips - middagen er i boks, helt uten meg. Ingen dårlig samvittighet på meg. Et annet familiemedlem, fikk veldig god samvittighet, og alle fikk mat.
Vi rekker alltid rundt juletreet, selv om bare halvparten av storfamilen er med.
Familiefester blir alltid kaos med hæla i taket, og var det noen som ikke kom, så kommer de neste gang. Det blir uansett stappfullt rundt bordet.
Om noen gjerne vil på tur, men ikke alene, ja så er det alltid en eller flere som kan. Det er jo så mange å ta av.
Og når alle barnebarna kommer, blir det nesten like mange som en hel barnehageavdeling. Med så mange barn blir mulighetene for uteaktiviteter uendelige. Og bare de har lært å gå, passer de stort sett seg selv, med litt bistand i oppstarten. Og når barna er blitt våte så mange ganger at de ikke har mer skift med seg - ja da drar de hjem.
Og da kan samboern og jeg sette bena på bordet og nyte stillheten.
Livet er herrrlig!

Sympatidekktrekkeren