Lunefulle mars

Sildring a la Niagara innendørs har en tendens til å bli kostbart. Men nok en gang blir vår situasjon satt i perspektiv når jorden nok en gang rister til 8,8 på Richters skala, denne gangen i Chile. Vår opprydning etter vær og vind blir langt mer overkommelig.

Fjorden som pleier å være glittervåt og salt, så imidlertid ut som en vidde av is og glittersnø med skjærene stikkende opp som hvitkledde fjellknauser. Igjen kan man undre seg over om lille Mor Tø skal være sterk nok til at fjorden skal bli isfri, plenen grønn og kirsebærtrærne hvite. All empiri tilsier at miraklet skal skje også i år. La gå at man våkner til minus 15: Det er blitt merkbart lysere, solen skinner varmere og vårfølelsen har begynt å gi seg til kjenne i sjel og kropp.

Og vårfølelsen - den utålmodige forventing som stømmer gjennom årene - den næres av fargerike tulipaner og gnistrende primula, et utømmelig behov for vindusspyleveske (til bilen . . . ) og trang til å legge bort støvletter og bobletøy. Men, folkens, det er for tidlig! Fortsatt skal det komme snø, fortsatt skal vinden bite gjennom den litt for tynne kåpen og fortsatt skal vi ha glede av skiturer med toddy til.

Siden det er Bjørnson-år er jeg på nippet til å gi dere diktet "Jeg velger meg april, i den det gamle faller osv", men også det er for tidlig. For fortsatt er vi bare i begynnelsen av mars!