Trekkfugler

Først var påsken meldt på Gratishaugen, men da den kom, så gikk den fortere enn Marit Bjørgen. Viggo Valle rakk knapt å spørre ”Kor ska vi reis?” før det var på tide å pelle seg til lavlandet igjen.

Facebook
Instagram

 

Det var for tidlig å ta ut sykkelen og gå med småsko, så derfor satte vi kursen motsatt vei av trekkfuglene – syd-vestover, der mimosabusken sto i full blomst og skinte om kapp med det som kanskje er Oxalis pes-caprae, på norsk kaldt kappgjøkesyre – nærmest sitrongule muntre små blomster som åpenbart syns det er morsommere med sol enn med regn. Akkurat som oss! Vi krøp også sammen da det bøttet ned som verst.

Men; dette er ikke en historie om været. Dette er en liten fortelling om hvordan det er å være på den sørvestligste spissen av fastlands-Europa, der bølger uavbrutt slår  inn mot 50 meter høye bratte kalkklipper. Sagres, et surferparadis som også har gitt sitt navn til et godt øl, er nærmeste lille by.

Vi rusler rundt odden og inspiserer rester av en festning fra det 18. århundre, erstatter den opprinnelige festningen som Henrique o Navegador(Henrik Sjøfareren) lot reise i det 15. århundre, og som angivelig ble ødelagt av Sir Francis Drake etter hans angrep på Cadiz. Kirken Vår Frue av Nåde, fra det 16 århundre, er reist på stedet til et kapell som tidligere ble bygget av den samme Henrique som var primus motor for å utforske kystene sørover langs Afrikas vestkyst med mål for øye å nå stor rikdom. I følge Wikipedia hadde han som stormester av Kristusordenen også som mål å finne det sagnomsuste kristne riket til den mytiske Prestekongen Johannes. Han ble aldri funnet, men vestkysten av Afrika ble kartlagt skritt for skritt.

 

 

Langs kanten av odden er det etablert en gangvei med informasjonsplaketter om blomster- og fugleliv langs denne spektakulære kysten.

Der er også et vakkert dikt av Portugals nasjonaldikter Fernando Pessoa (1888 – 1935) som gir vinger til alle langstrakte drømmer man måtte ha i seg.

Horizon

Oh ocean preceding us, your fears
Had coral and beaches and forests to them.
Were the night and fog unveiled,
The past’s storms and mystery,
The Afar would blossom, and the starlit South  
Shine in resplendant on the ship of initiation.

Austere line of the distant coast –
Upon the ship’s approach, the slope of land rises
In trees with nothing Far about them;
Closer by, the earth opens up in sounds and colours:
And, upon barking, there are birds and flowers,
Where, from afar, there was only an abstract line.

The dream is to see the invisible forms
Of imprecise distances, and, with sensitive
Movements of hope and will,
To seek out in the cold line of the horizon
The tree, the beach, the flower, the bird, the fountain-
The much-deserved caresses of Truth.

Dette må vel passe fint på en regntung og litt kjølig mandag, ikke sant? For fortsatt er det litt snø i hagen, og meteorologene melder om en kald uke…