Den mest vidunderlige ting

Symbolikken er nesten perfekt når International Society for Intelligence Research velger å holde sin årlige konferanse på Kypros i desember. Her, utenfor sesongen, er man helt alene og plassert i Europas ytterste periferi. Akkurat som intelligensforskningen befinner seg på kanten av psykologien og langt fra det gode selskap.

- Det er frustrerende, tatt i betraktning at vi arbeider med den mest vidunderlige ting, sier Douglas Detterman, intelligensforsker gjennom mange år og professor ved Case Western Reserve University i Cleveland.

- Intelligens er den mest kvantifiserbare og uten sammenligning best undersøkte og validerte faktor i samfunnsvitenskapene overhode. Det er den enkeltfaktoren som har klart størst forutsigelseskraft når det gjelder utfallet av våre livsforhold - hva du oppnår karrieremessig, livsinntekten din, ja, selv helsetilstanden din og hvor lenge du lever.

Den lavmeldte, eldre mannen rister på hodet.

- Likevel ignoreres intelligens av sosiologer og samfunnsforskere som insisterer på bare å bruke sosioøkonomiske parametre, selv om det gir langt svakere forklaringsmodeller.

Detterman kommer også med et stikk til sine egne:

- Se deg rundt, sier han og nikker i retning av en flokk gråhårede og kordfløyelskledde kolleger i snakk ved kaffebordet.

- Ingen av oss har jo særlig medietekke. Som gruppe har vi vært for dårlige til å kommunisere hva vi vet.

Den moderne intelligensforskningen har vært upopulær, for ikke å si suspekt, siden 1960-tallet, da den amerikanske psykologen Arthur Jensen i en omfattende og nyansert artikkel om intelligens kort nevnte målbare forskjeller på IQ hos svarte og hvite amerikanske barn. Jensen ble raskt beskyldt for rasisme, og stempelet har hengt ved feltet siden. Da Charles Murray og Richard Hernstein i 1994 i boken The Bell Curve igjen diskuterte forskjellene mellom etniske gruppers gjennomsnittsintelligens, ble stemningen rundt intelligensforskning trykket til bunns.

Les hele artikkelen her.

Kilde: Morgenbladet.no