Snø og zen

Endelig kom skiføret – og det nesten rett utenfor stuedøren. Det var i grevens tid! Det er mer livsglede i noen stavtak på blåføre enn de fleste andre steder.

Akkurat ved nyttår ligger dagene tilsynelatende ubrukte og fine. Alle aviser bringer informasjon og tips om hvilke nyttårsforsetter som er mest «in». Som regel handler det om at man skal trene mer, spise mindre og bli kvitt det livsfarlige magefettet, i tillegg til å ta med eget bærenett på butikken, passe litt bedre på miljøet og sånn. Same procedure as last year , miss Sophie . . .

Det er først når champagneboblene er ute av systemet, vekkerklokken tar av før kl 07:00   og frokostblandingen har tatt over for sild og kokt egg at realiteten innhenter en. Og det er først da man kan kjenne etter hvordan man egentlig har det. Kanskje er det ikke alltid så fint? Kanskje føler man seg utbrukt selv om det nye året bare så vidt har begynt?

Mye her i livet handler om det Hellbillies synger så bra om; «Leite etter lykka . . .» – ikke alltid like lett. Og hvor bra er det ikke da at Mor Natur sender selveste Kong Vinter ut på redningsaksjon her i Oslogryta. Det snør det snør, tiddelibom . . .

Det finnes mye lykke i stillheten mellom dalende snøfnugg og den spesielle knirkelyden blåswix-ski gir i diagonalgangens møte med skisporet. Dobbelttakene gir muligheten for å åpne bryst og lunger for dynamisk yogapust. Muskler som ikke har vært brukt på en stund, melder sitt nærvær.

Slikt silkeføre vi har nå må være den ultimate zen-opplevelsen som er oss nordboere forunt.  Og så er det så kortreist.  Nå er det bare å nyte!

Foto: Kristin Moe Krohn