Kan du gi denne beskjeden til barna dine? Gjesteskribent Marianne Magelssen stiller dette spørsmålet i sin artikkel. Verdt å lese for å finne ut hvilken beskjed hun snakker om.
Da jeg skrev boken Pust for livet i 2008 visste jeg lite om ringvirkningene den skulle gi. Jeg hadde selv forbedret helsen min betraktelig i de to årene jeg arbeidet med boken, pusten var blitt et bevisst verktøy for meg. Nå vet jeg at den har hjulpet mange mennesker. Jeg skrev: «Å puste fullstendig er det viktigste helsegrepet du kan ta» det var en bastant påstand, men de siste 15 årene har forskningen underbygget denne påstanden, og i dag vet vi at en fullstendig pust er av avgjørende betydning for helsen vår. Med denne kunnskapen kan vi gi noe verdifullt til barna våre.
I mors mage får fosteret oksygen gjennom navlestrengen, lungene er fylt med væske, men under fødselen presses denne væsken ut av lungene og barnet trekker pusten for første gang selv. Det friske nyfødte barnet vet hvordan det skal puste og trenger ingen veiledning, men fordi livet med alt sitt på godt og vondt også vil påvirke barnets pustemønster, bør vi gi barna noen verktøy tidlig.
For hver gang vi opplever noe skremmende, krenkende eller traumatiserende trekker pustemuskelen- diafragma seg sammen, med årene blir den stiv og uten fleksibilitet og vi endrer ubevisst pustemønsteret vårt. Resultatet blir en forknytt, kort og rask pust hvor vi bruker musklene i hals og nakke når vi puster. Denne måten å puste på stresser kroppen, skaper smerte i nakke og hodet og bidrar til mindre oksygenforsyning til alle kroppens celler. Når vi bare puster med øverste del av lungene mottar vi mindre oksygen per pust, noe som fører til at vi må puste raskere. Dette fører til en serie med fysiologiske forandringer som medfører at blodårene trekker seg sammen, blodtrykket stiger og kroppen blir anspent. Puster vi fullstendig slik at magen hever seg synker blodtrykket og pulsen, blodårene vider seg ut slik at blodgjennomstrømningen til de indre organene øker og kroppen slapper av.
Det enkleste verktøyet vi kan gi barna våre er å gjespe. De innehar allerede dette verktøyet, men vi, med vår oppdragerrolle, står i fare for å ta det fra dem.
På samme måte som dyrene kvitter seg med stress og uro ved å strekke seg og gjespe, kan vi se at små barn intuitivt gjør det samme. Det første de gjør når de våkner er å strekke seg å gjespe, gjennom dagen tillater de kroppen å gjespe når de kjenner behov for det. Kroppen gjesper når den forsøker å bevege oss fra stress til avspenning. Derfor skal vi tillate barnet å gjespe, vi bør oppfordre til det, og være takknemlig fordi det smitter.
Når vi gjesper stort og godt flere ganger etter hverandre åpner vi opp for den fullstendige pusten fordi kroppen finner ro. En fullstendig pust innebærer at vi bruker hele lungekapasiteten, magen hever seg, og skuldrene er senket. Når vi puster på denne måten får vi tak i følelsene våre, først da kommer de til overflaten og vi kan vennlig undersøke dem. Det er avgjørende for et godt tilstedeværende liv å ha god tilgang og vennlig forståelse for alle variasjoner av følelser, det er slik vi blir kjent med oss selv og blir i stand til å uttrykke hele oss.
Det har ikke lykkes meg å bearbeide smerte og sorg uten å puste helt ned i magen.
Det har ikke lykkes meg å endre adferd uten å puste helt ned i magen.
Det har ikke lykkes meg å være vennlig mot meg selv uten å puste helt ned i magen.
Jeg heier på alle som gjesper, de lytter til kroppens signaler, og de tillater kroppens selvregulerende og selvhelbredende evner å utfolde seg. De er hverken uoppdragne, late eller uinteresserte. De bare vet hva som er best for dem.
Gjesteskribent Marianne Magelssen
Marianne Magelssen er sykepleier, coach, mindfulness instruktør, forfatter og foredragsholder. Hun har skrevet bøkene «Pust for livet» og «Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her.» I januar 2020 kommer hennes neste bok «Å være sin beste venn.»