Alle andre er håpløse, og alt går ut over deg. Du føler deg utsatt og misbrukt og er blitt et offer for alt og alle.

Denne situasjonen er vanskelig å se selv. Du skal ha god selvinnsikt for å se at du har gått inn i rollen som offer, og det kan være behagelig og trygt å være et offer. Du skyver ansvaret over på andre og du får mye oppmerksomhet og empati fra omgivelsene. Du kan føle deg sett og viktig, for du har det vanskelig. Og du byr på deg selv ved at du forteller om dine problemer. Det er aldri din skyld, andre gjør deg urett, forstår deg ikke. Det er synd på deg, du har det vondt og ser ingen vei ut av situasjonen. Du kverner og kverner, blir mer og mer deprimert og spiralen dreier nedover og nedover.

Å være i en offerrolle, bevisst eller ubevisst, er å være i et selvsentrert univers. Det er energitappende, for du overdriver din egen betydning og suger til deg alle andres negative utsagn, humørsvingninger og dårlige handlinger, slik at de rammer deg.

Her må vi ikke blande sammen med dem som står oppe i en virkelig tragisk eller vanskelig situasjon, som opplever tap og smerte. Mange kan være i sorg, og noen kan ha fått en alvorlig diagnose som slår dem ut. Mange kan ha det slik i en periode, men uten å gå inn i offerrollen.

Hvordan opplever de andre en som har gått inn i offerrollen? Først vil de være genuint interessert og medfølende. De vil kanskje også bli sinte på dine vegne, gjenkjenne egne problemer og hendelser i fortiden/nåtiden og engasjere seg. De lytter, forstår, vil være løsningsorienterte og har gjerne et inderlig ønske om å hjelpe deg.

Men som offer vil du ikke videre, du vil forbli i offerrollen. Så du stritter imot alle forslag til endring, til utvikling. Det er utrygt å gå ut av offerrollen. Det er utfordrende, for da må du ta ansvar for din egen situasjon. Da må du legge bak deg tvister og urettferdighet, da må du tenke positivt. Å komme ut av en offerrolle krever at du snur perspektivet og tar ansvar for ditt eget velbefinnende. Det krever at du ikke ser på deg som liten og kraftløs, men som et kraftfullt menneske som kan ta ansvar for eget liv og egen lykke.

Omgivelsene til offeret går fort lei. Sutring, klaging og negative innspill er ikke et krydder i hverdagen for mennesker som også har sitt å stri med. Vi skygger til slutt unna «ofrene». På arbeidsplassen setter færre seg ved bordet til «offeret» i lunsjen, det er langt morsommere å sitte ved bordet til optimisten. Omgivelsene blir lei av å høre om skilsmissen for 17 år siden, lei av å høre gnåling om en kollega som «stjeler» de morsomme oppgavene, en sjef som hakker. «Gjør noe med situasjonen da,» tenker de. «Legg det bak deg, kom deg videre, slutt å klage! Vi har også gått gjennom skilsmisse, mistet en mor eller hatt en vanskelig sjef. Hvorfor er dette så mye verre for deg? Det hjelper ikke å grafse i fortiden, gå videre!»

Ofrene blir bitre. De blir ensomme. Det er deres valg å forbli i rollen. Men de svikter seg selv hvis de forblir i rollen. Det er noe barnslig over offerrollen. Det handler om: «se på meg, se på meg». Og verst er dette for dem selv. De føler seg stakkarslig, mestrer jo ikke livet sitt. De svikter seg selv.

En mor som hadde et utviklingshemmet barn, syntes vi sutrer mye i Norge.

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig? At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?
Der var piller for alt: nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare? At fjellovergangene aldri snødde til? Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi det fra?

Kolbein Falkeid / Aftenposten

Denne moren har tatt et bevisst valg: hun har valgt ikke å bli et offer. Hun har valgt å snu perspektivet. Hun aksepterer problemene det innebærer å ha et utviklingshemmet barn, men ser også lykken et barn er, og hun fryder seg over gleden i livet. Hun er takknemlig og skrev om all hjelpen hun får fra det offentlige, all støtten fra familie og venner. Hun ønsker ikke medlidenhet. Hun ser på seg selv som ressurssterk og heldig som kan jobbe selv om hun har et barn som krever mye ekstra omsorg. Det finnes mange slike mødre og fedre rundt om i verden.

Mette Manus er karriereveileder og leder av Manus Motivasjon. Hun har veiledet utallige unge og voksne i deres karrierevalg i over 20 år. Manus Motivasjon bistår også bedrifter ved nedbemanning og omstilling. Mette kommer snart ut med bok om Karrierevalg og livskvalitet på Gyldendal Akademisk, et tema hun brenner for.