Eldre – jeg?

Er det noe som er i tiden – eller som alltid er et tema – så er det å eldes, få rynker og grått hår. Det er noe rart som skjer – at det ytre blir så viktig og at noen av oss strever så mye med akkurat det.

Jeg er der hvor aldringsprosessen er i gang. Den er uopphørlig og irreversibel. Daglig leser jeg om triks for å pynte på alderen, og oppskriften er enkel: For guds skyld – dekk den til. Kroppene våre eldes, vi blir syke, trenger mer hjelp og vi koster penger. Inne i en av disse kroppene bor jeg.

Jeg har forlengs rundet seksti. Huden er for lengst blitt for stor, rynkene mange, cellulittene øker i omfang og håret er grått. For hver dag som går, blir det tydeligere. Å forsone seg med det uunngåelige synes vanskelig. Den fysiske aldringen har utallige ubehagelige aspekter ved seg, og daglig fôres vi med løsninger for å unngå dem. Men aldring er så mye mer enn hetetokter og noen kilo ekstra rundt magen.

Å høre at du ser mye yngre ut enn det du faktisk er, er et sterkt og viktig kompliment, viktigere jo eldre du blir. Det er en verdi i seg selv å se ung ut, og det forventes at aldringstegnene skal dekkes til. Rynker, grått hår og cellulitter må helst ikke synes. Drikker du for lite vann, blir du stygg. Mens varedeklarasjonen fylles opp med minusposter, tar panikken tak, og vi gjør hva vi kan for å slippe å kjenne på angsten og smerten over å eldes. Det kan synes som om noen synes det er skambelagt å bli eldre, de gruer seg til å feire nye runde år. Frisører og hudpleiere tar oss vel imot, og vi betaler hva som helst for å polere overflaten og slipe kantene. For ytterligere å døyve smerten klamrer vi oss fast i fortida, vi skilles, finner yngre kjærester og trener mer enn noen gang. Det handler om stramme overarmer og flat mage, å holde seg attraktiv og spennende langt opp mot de hundre. Vi overdoseres med teknikker, kurer og øvelser for å unngå å havne i fortapelsen – som er å se ut som den du er. Vi vil og skal se ung ut. Ung ung ung. Vi skal trene som før, kjøre på rando og ha muskler – masse muskler. Trene, trene, trene.

Selvsagt er det mye frustrasjon med å eldes. Nye ting er mer vrient å lære, jeg husker ikke tittelen på filmen jeg så i går og hva var det nå den dama het igjen? Streiker datamaskinen, er alt håp ute. Passord og apper er til tider uoverkommelig og hva er brukernavnet?  Jeg river meg i håret og det er rett og slett for mange fjernkontroller. Så er det kneet og ryggen. De verker stadig oftere og jeg må gå til behandling.

Det er en sorgprosess og litt trist å innse realitetene. Men å ønske seg tilbake til ungdommen er fånyttes. Å motarbeide den og skamme seg over at enkelte kroppsdeler krølles, er ikke alderdommen verdig. Om kjæresten vil gå fra deg fordi kroppen endres, er det et tegn på at han burde stukket for lenge siden. Streben etter polerte overflater er en livsløgn og kan stenge for det vakre i alderdommen.

Å eldes er som en integrasjonsprosess. En fase der vi skal integrere det vi har fått til, erfaringer og kunnskap. Folkens – foran oss ligger muligheten til å høste av alle kornene vi har sådd tidligere i livet.

Hvis du vil vite mer kan du gå inn på bloggen heltsykt.no. Her finner du noen kronikker om teamet. Eller du kan lese mer i boka: OMSTART – forsoning og frigjøring.

Marit Figenschou (1954) er født og oppvokst i Lyngen i Troms. Hun er utdannet statsviter, og har hatt en rekke lederstillinger i det private næringsliv. I 2013 måtte Marit trekke seg tilbake fra arbeidslivet som følge av et langt sykdomsforløp. Hun er diagnostisert med leddgikt, osteoporose, artrose og Sjøgren syndrom, og i 1998 fikk hun en kreftdiagnose. Denne livsendringen førte til at hun begynte å jobbe med psykisk helse. Marit debuterte som forfatter med boka «Til Sydpolen. Ingen bragd» i 2011. I 2018 kom boken «Omstart». Begge bøkene er utgitt på Heltsykt Forlag.

 

 

What do you want to do ?

New mail