Mange mennesker trives best når de går sammen med en gruppe på livets vei. Noen vandrere vil helst gå alene for å kunne tråkke opp sin egen unike vei. Jeg er en av dem og min vei er smal fordi jeg går på den alene. Men når jeg møter andre som går i samme retning eller treffer ensomme vandrere på rasteplasser blir jeg glad. Vi har hatt fine samtaler om opplevelser i livet, om tanker og følelser. De møtene har gitt meg energi og styrke til å kunne vandre videre på min vei.

Noen ganger kan det være nødvendig å stoppe opp, få veiledning og hvile. Men på Livets Universitet har jeg lært at man ikke må bli «langtidsparkert», vandringen må fortsette.

Det har ikke alltid vært lett å være en enslig livsvandrer. Ensomheten og følelsen av å være annerledes har tæret på humør og krefter, særlig når det har vært dårlig vær og kraftig motvind. Sammenligning med andre mennesker har ført til misunnelse over de andres gruppeliv. Den indre dialogen kan ha blitt destruktiv mot meg selv og mot andre. Det har ført til uro og spenninger i kroppen min. Balansen mellom å ha et godt sosialt gruppeliv og gå mye alene, har til tider vært vanskelig å få til.

Etter at jeg begynte å høre mer på min indre gode venn enn den indre kritikeren, og lest bøker om å være annerledes, har det kommet en stor endring i meg. Den kom da jeg var villig til å se og akseptere at jeg aldri har vært et gruppemenneske. Helt siden jeg var ung har jeg likt meg godt i eget selskap og hatt en aktiv indre dialog.

Den ensomme vandringen har ført til mye selvopptatthet. Men etter å ha fått en større raushet og aksept overfor meg selv, merker jeg at min raushet overfor andre mennesker som går på en annen vei enn meg har blitt langt større.

Min vandring har ført til bedre nærhet til meg selv, mine tanker og følelser. Mitt oppmerksomme nærvær gjør at jeg ser andre mennesker, naturen og hva som skjer rundt meg langt bedre. Det er godt å kjenne på at jeg har en indre frihet til å ta egne veivalg og har indre ro når jeg vandrer alene.

Når jeg ser bakover på min livsvandring, ser jeg at de viktigste og modigste valgene jeg har tatt, har vært preget av at jeg er annerledes.   De viser meg den styrken og pågangsmotet jeg har. Det er jeg stolt over.

I vinter ble jeg via programmet «Hver gang vi møtes» kjent med sangen til Benny Borg: «Den største reisen gjør jeg i meg selv. Den ble flott sunget av Åse Kleveland. Den teksten er en god og viktig påminnelse for meg.

Som eldre kvinne tenker jeg på hvor veien min går videre. Når jeg har de tankene, tenker jeg på merkesteinene langs veien vi gikk forbi da vi gikk Pilegrimsleden i nord Spania på vei til Santiago de Compostela. På merkesteinene sto det: »Veien er målet». Steinene ble for oss delmål på vår vandring. Jeg har overført denne pilegrimsvandringen til min indre vandring. Når jeg har kommet frem til et delmål, feirer jeg.

Dikt av Hans Børli

Ett er nødvendig her
i denne vår vanskelige verden
av husville og hjemløse
Å TA BOLIG I SEG SELV

Gå inn i mørket
og puss sotet av lampen
slik at menneskene på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Inger Wesche er jurist og har i tillegg utdannelse i sjelesorg. Hun startet og drev Det Gule Huset i Oslo (1993 – 99) – et støtte- og hjelpetilbud for mennesker i vanskelige livssituasjoner. I årene  etterpå fortsatte hun sin rådgivningsaktivitet i langt mindre skala.
Hun har skrevet boken Ut av psykopatens grep. Hvordan komme fri fra helsefarlige mennesker, sammen med journalist Aud Dalsegg. (Aschehoug 2008) Boken ble i 2010 trykket opp igjen som billigbokutgave, og tittel endret til Psykopatens grep.