Den gode praten - Signe Tønsberg
![]() |
Fredag: Skal hente barn i dag! Et stort voksent barn som er ferdig med et år på folkehøgskole. Bunad, dyne, sykkel og ski skal få plass i bagasjen. Kurv med hjemmebakte grove og geitost, kaffe på termos. Våtservietter, epler og solbriller. Alt klart. Jeg kan veien. Tilbake kjøres 20-åringen rett på Sørlandsbanen. 17. mai feires med nye venner fra skolen. Vi tar året sammen. I bilen hjem.
- Gleder meg til praten.
14.05.09: Champagnepikene. Våren feirer vi en kveld på verandaen. Vi tar det på sparket. De kommer begge to. Venninner. Den ene jogger. Den andre sykler. Muskler skal trimmes. Ingen unnasluntring. Andpustne. Løpedamen er ferdig med å trille ut 300 grove rundstykker. Russedatter inviterer til 17.mai-frokost. Sykkeldamen har for lengst alliert seg med et par venner. Tenåringsbarna vil fordufte. Bunadskjorten er strøket. Hun skal på Karl Johan nasjonaldagen. Hun skal vinke til barnetoget. Hun skal lage eggedosis. Hun skal på lunch til Mormor. Damer på 50 pluss tar en champagneskål midt i uka.
13.05.09: Victoria på Karl Johan. Hodet lett foroverbøyd. Blikket ned. Lange lokker. Liten hatt. Nakne armer. Smalt liv. Små sko stikkende fram under brusende skjørt. Victoria står foran Stortinget. Victoria og Johannes. Møllerens sønn. Hamsuns Victoria. Sammen med Victoria står også Elvira.
Nina Sundbye lar rene flater spille opp mot knudrete. Igjen bruker billedhuggeren bronse og henter fram kjente kvinner. Ibsen i 2006. Nå er det Hamsunår. Hver dag kommer tamilene og stiller seg rundt Hamsunkvinnene. En gutt ber om fred på sin plakat.
12.05.09: Stikk den . E-posten fra Hellas. Jeg innrømmer det. Den lille solhilsenen stakk! Ikke fordi venner ikke skal ha velfortjente dager....., men fordi jeg vil også ut! Rett og slett ut av kontoret. Varm sol og myk vind. Våt snø på fjellet. Gressgrønt og løvetann. Salt sjø. Jeg kan bare lukke øynene, så kjenner jeg lukten av tang. Snart går jeg opp Karl Johan.
11.05.09: Kirsebærblomsten lyser i sin hvite prakt. Noen uker for tidlig kom hun dansende med våren. Minner. Kirsebærdalen til Kavring og Jonathan i Brødrene Løvehjerte i Astrid Lindgrens vemodeige vakre fortelling.
Kirsebærblomsten er barndom i dukkestue med Mormor som sydde gardiner. Kirsebærtreet i hagen er far med kaffekopp og tørre småkaker ved verandabordet. Kirsebærblomstringen er vemod, minner, kortvarig skjønnhet, og forventninger om noe jeg ikke helt vet hva er. Den hvite blomsten sier at det er bare å melde seg av. Helt av. Bort fra stempling, effektivitet og levering. Jeg gjør det. Nå. Jeg vil bare vår. Våren har tatt meg.
Signe Ihlen Tønsberg, journalist og informasjonsmedarbeider
|
|
|









