For hjertet er livet enkelt - Ingeborg Wiese
Fredag:Jeg har som nevnt nettopp kjøpt Fjerde bok. Det har vært godt med en pause denne våren, og det haster ikke med å begynne. For når jeg først er i gang, er det lett å bli sugd inn i det knausgårdske univers. Så til alle dere som er kritiske før dere har begynt å lese, eller som tenker at seks bind er en uutholdelig tanke: Ikke vær kritiske, bare begynn, og slutt når dere føler for det. Det er lov å ikke like, gidde eller orke. Men jeg synes ikke det er lov å avfeie denne nyskapende, litterære kraften uten i hvert fall å ha gjort et forsøk. Nå har i det minste jeg gjort mitt for å inspirere til det. God sommer!
Torsdag: Mange spør når samtalen dreier inn mot det knausgårdske landskap, hvilken av bøkene jeg har likt best. Spørsmålet forundrer meg litt, fordi historien henger sammen, akkurat som et menneskeliv gjør det. Jeg synes ikke at noe er dårligere eller bedre enn noe annet, så langt, men det som har gjort mest inntrykk på meg har vært beretningene om faren. Om barnets redsel for sin egen far, og om hans enestående fall fra respektert lærer og lokalpolitiker til en død i totalt forfall, blant tomme ølbokser, søppel og gammel dritt. Det er hjerteskjærende lesing.
Onsdag: Hva med dem som opplever seg krenket av Karl Ove Knausgårds utrettelige behov for å fortelle sannheten? Det befinner seg noen sårede "der ute", og dem er det heller ikke vanskelig å kjenne seg igjen i. Har en forfatter rett til å blottstille slekt, venner, naboer, kjærester og ekskjærester for å fullbyrde et litterært prosjekt? Kunsten foran alt. Er det for å ha ryggen fri at han kaller bøkene for romaner? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg "kjøper" prosjektet hans fordi det er så bra gjort, og fordi han skriver om livet på en måte som det er umulig ikke å bli berørt av.
Tirsdag: Hva er det så med dette underlige maratonprosjektet til Knausgård som er så fascinerende? Det er først og fremst språket, som til tider er magisk. I tillegg ble jeg tidlig imponert over forfatterens utrolige vilje til å framstå sannferdig. Til å fortelle sannheten, slik han husker den, rett og slett. Noen annen sannhet kan vi ikke som lesere gjøre krav på. Det er Karl Ove Knausgårds subjektive sannhet, så privat, så nærgående, så avslørende, så selvkritisk - og likevel så gjenkjennelig. Han har sagt det selv: Jo lenger inn i det private jeg går, jo mer gjenkjennelig og allmenngyldig kan teksten oppleves.
Mandag: "For hjertet er livet enkelt: Det slår så lenge det kan. Så stopper det…" Slik begynner Første bok av Karl Ove Knausgårds "Min kamp". Jeg legger ikke skjul på at jeg tilhører "de bergtatte". Jeg tror det skjedde allerede her, på den første siden, de første setningene. Nylig var jeg i bokhandelen og kjøpte Fjerde bok, et par måneder etter at jeg var ferdig med de tre første. Jeg trengte en liten pause fra familien Knausgård, men nå er jeg klar for et nytt dypdykk inn i det som for meg har vært en stor litterær leseropplevelse.
Ukens Gjest: Ingeborg Wiese - Journalist
