Jenny: "Pourqoui pas?"
Tanken var et halvår. Den berømte planen, som binder sammen det jeg tenker om fremtiden, innebar avreise i dag eller i morgen til Norge.
Januar 30, 2010: Jeg har ingen flybillett denne helgen. Hva kan jeg si? Planen er ny. Den inneholder ikke noe halvveis, men derimot nå et helt år. Ingen tilfeldig fransk flørt med lysenes by, men en forsiktig forpliktelse til å bli, selv etter denne første forelskede perioden.
Pourquoi? Hvorfor bli?
Det kan være alle tilfeldighetene. Som å vandre langs Seinen mens jeg hører på Coeur de Pirate på iPoden, og synger setningen je compte sur toi, (jeg regner med deg) akkurat i det jeg leser de eksakt samme ordene på resturantbåten Restos du Coeur, der mat deles ut til de som trenger det. Det er den gamle damen som går forbi meg, i perfekt takt med Daft Punks Harder, Better, Faster, Stronger som var på øret da .
Kan hende er det menneskene. Franskmennene utgjør fascinerende observasjonsobjekter. De sitter virkelig på hvert gatehjørne med sitt rødvinsglass, leser filosofibøker på metroen, i parken, i butikkøen. Pologensertradisjonen - turtle necksene - har aldri sluppet taket på disse herremenn, unge som gamle, og viser seg resistent mot all ny og virulent mote som ellers tripper rundt på Champs Elysées og i Marais, med arroganse som accesories. Det franske manér er så innbakt i disse baguettbærende menneskene , at alle andre regler må vike for fransk cotume. Som gutten på lesesalen på biblioteket som etter å ha suksessfullt hvisket seg gjennom en telefonsamtale i dette rom av påbudt absolutt stillhet, avslutter samtalen med to høylydte smask inn i mobilen. Middag inntas i aller tidligst kl 20, og når man går ut, går man virkelig. I små følger vandres det fra bar til bar - vandres, ikke sjangles - der et glass inntas med prat og innimellom fransk allsang, til morgenen gryr.
I sin innestengte frustrasjon over å ha tapt internasjonal mark til det engelske språk verner de med nebb og klør om alle disse særtrekkene, tviholder på sitt eget datatastatur, egne måter å gjøre ting på (som min Parisfantastkusine Sara har sitert: There's the normal way - and then there's the french way). De hever nesen med et korrigerende sniff og kneis i nakken over alle feiluttalte ord. "Beklager, jeg forstår ikke hva du forsøker å si". Kanskje er det derfor jeg vil bli også. Jeg kan prate og klarer meg godt - men jeg vil mestre dette franske landskapet av uttalelsesmessige fallgruver.
Gentlemannkulturen er også bevart.
Kanskje er det småkinoene overalt. Kanskje er det vennene her. Kanskje er det utfordringene på sykehuset. Kanskje er det utsikten fra rommet mitt, kanskje er det loftsrommet mitt i seg selv, kanskje er det flygelet i 1. etasje, de nattåpne caféene og det faktum at man aldri, aldri blir ferdig med å oppdage denne byen. Og kanskje fordi jeg har mer å lære før jeg reiser tilbake.
Helt sikkert er det at jeg kan bytte ut alle "kanskje" jeg hittil har skrevet med "sikkert".
Så det er ikke et "Jaja, hvorfor ikke bli et helt år?" Det er et hvorfor - og et fordi. Når sant skal sies, når alt kommer til alt: Jeg blir, fordi bare en idiot sier fra seg muligheten til å oppleve Paris når våren kommer smeltende inn i alt og alle, så klisjéfyllt og herlig, med alle løfter om nytt liv som oppfylles overalt. Jeg kom ikke til Paris for å være en idiot.
|
 |
|
|
|
