Den første sangen som plutselig tar av inne i hodet mitt er den gamle Ønskekonserten-slageren av selveste Elias Blix; Å eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord, der første vers går slik:

Aa eg veit meg eit land
langt der uppe mot nord,
med ei lysande strand
millom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest,
der mitt hjarta er fest
med dei finaste, finaste band.
Å eg minnest, eg minnest
so vel dette land!

At sangen har hele åtte vers, at den er Nordlands nasjonalsang og at den synges på Aspmyra Stadion når Bodøglimt spiller kamp, finner jeg ut på Wikipedia og bringer det herved videre som ”common knowledge” for alle som er interessert i quiz.

Langt der uppe mot nord millom høgfjell og fjord er det stoisk ro, spennende lysstreif og sterke farger som gjelder. Været skifter på nullkommasvisj, yr.no sliter med å melde været som det er. Men det er ikke noe stress.

Stress er utelukkende et fenomen hvis man ligger tynt an til å nå en ferge. Ankommer du kaia en time for tidlig, kan du rekke en liten snartur i den flotteste natur. Eller du kan fiske litt. Svømmende sei spretter stadig og melder sin tilstedeværelse.

Der eit fjell stig mot sky
med si kruna av snø,
og i lauvklædnad ny
det seg speglar i sjø,
og det smiler mot strand
med si bringa i brand
i den solklaare kveld.
Aa eg minnest, eg minnest
so vel dette fjell!

Elias Blix, ass’ . . . han fikk sagt det.

Vi synker inn i utsikten mot storhavet, Lopphavet faktisk . . . dit bestemoren til Stompas gode kompis Bodø stadig mente at folk kunne dra. Der regnbuen ender er det en skattkiste av gull – havets skatter.

Opprørt hav, flatt hav, sølvblankt hav, svart hav, skinnende hav, skimrende hav . . . Og tro meg! Jeg skal hit igjen. Snart! Med sprellfersk sei til middag. Eller kanskje heller en torsk . . .

 

PS! Vil du synge alle versene til Elias? Sjekk teksten her og syng i vei eller lån øre til Bodø Domkor –  de  holder til i nærheten av Aspmyra stadion, men det er mye lenger syd.