Vi rakk å dra på gravlunden der vi tente lys for vår kjære. Vi rakk til og med hjemom igjen for å hente noe vi hadde glemt. Og så rakk vi Sølvguttene og velkomst-prosecco med god margin, vil jeg si!

Vi rakk å spise deilig julemiddag før gangen rundt juletreet begynte – det er viktig å ha gått rundt juletreet når julenissen er ventet.  Det er jo så mange snille barn – kids from one to nintytwo – eller i hvert fall fra halvannet til 86 og et halvt!

Du grønne glitrende glitret og nissefar truet med sin store skje, men vi rakk det!

Solen rakk heldigvis å gå ned før julegjestene ankom 1. Juledag – pussig nok var ikke vinduene pusset, men sølvet skinte om kapp med krystalljulepynt og barneøyne (kids from one to nintytwo). Og så sannelig rakk ikke kokken å sørge for pinnekjøtt og fruktsalat, før alle rakk å benke seg rundt langbordet til noen saftige runder gnav.

På radioen snakket de stadig om at man måtte skynde seg å komme seg av gårde hvis man skulle noe sted for ellers ville man blåse bort. Og det var det jo noen som gjorde også – men mest installasjoner som broer, tak og campingvogner ­ som nok ikke hadde hørt værmeldingen.

Men det hadde vi! Og vi rakk å komme inn i hytta før Urd føk forbi med kjempefart i kastene – heldigvis rakk noen av oss som måtte ut om natten, å komme inn igjen før vi blåste bort. Og så føk Urd videre, mens vi kunne senke skuldrene, finne frem spill og kose oss herfra til månen.

Og i dag, på fjerde juledag, kunne vi for første gang høre lyden av sne som knitrer under skiene, hvinende gledeshyl fra ”akebrettere” som suser nedover veien og det som kanskje er den største lykken av alt: Verdens skjønneste barnebarn som klukkler når de blå ballongene som farfar har hengt opp mellom to trær, vaier i brisen når blåtimen har satt inn.

Gledelig jul!

 

Hilsen Kristin (Moe Krohn)

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene