Snø

Jeg hadde nesten glemt det! Hvor vakkert det kan være om vinteren! Hvor herlig det er å kjenne lukten av kuldegrader og se trær pyntet til vinterball.

Gleden blir ekstra stor når man endelig har en helg til rådighet og kan besøke den norske fjellheimen. Våkne mykt opp i et vintereventyr, se ut på varmt morgenlys på Skaget mens man nyter nytraktet kaffe i kruset.

Egg og bacon, en morgenyatzy og så ut i nypreparerte skiløyper med blå extra under skiene. Suse nedover, stake bortover, fiskebein når det trengs i oppover’n – kjenne skigleden i hvert stavtak. Det er ikke rart man blir lyrisk av slikt.

Naturen er kledd i det mykeste hvite; krystallene glitrer som diamanter når solstrålene leker med dem.

Kanskje er det slik som Olav H. Hauge har skrevet:

Elvi sukkar i djuvet, støkkjer sin havlengt til is,
og steinane søv under snøen med grøne draumar i hjarta.

Vi skal tidsnok drømme om sommer og grønne flater, men akkurat her – akkurat nå –  er det ingenting som kan konkurrere med vinterens magi og den indre jubel og eufori den skaper.

Og ingen vet hvor haren hopper . . .