November-roser

Hvis jeg hadde vært Tussi i bolignød, så hadde jeg flyttet hit umiddelbart. Med så mye kvist og kvast som det er i hagen her jeg bor, så ville det vært nok til å bygge hus ikke bare til Tussi, men til hele storfamilien hans også.

Facebook
Instagram

 

Det er erkjennelsen av at ens egen hage er en nabos utsikt, som gjør at gartner-Francois (fritt etter barneboken ”Den Glade Løven” av Louise Fatio) har tatt hagesaksen fatt – det er en god stund siden sist. Men nå er løvet stort sett falt ned fra trærne, og en ikke så rent liten andel av dette havnet på vårt flate tak med tilstopping av avløpsrør som potensiell konsekvens. Vi vet alle hvor vått det kan bli innendørs av slikt. Vann finner alltid en vei ned.

Så da må også trærne i vår egen lille 100-meterskog falle for motorsagen.

Nå er ikke det gjort i en håndvending. Det er bare den maskuline utgaven av gartner-Francois som har løyve med motorsag, men han er også en attraktiv kar i konsulent-bransjen, og kan derfor ikke stille opp på kort varsel. Når kjedet på verktøyet også hopper av hele tiden, så sier det seg selv at huggingen av trær tar sin tid. Det er dog ikke så farlig, for det er nok av meterlange pinner som har et slags rotfeste og som må bort.

Det er i grunnen ganske fint å holde på ute i fine novemberdager. Solen brenner bort tåka så luften blir skarp og klar. Så går det en dag eller to. Solen har gjemmekontor bak blygrå skyer med regn i. Hagen er full av klissete lønneblader og nedfallsgult fra syriner, plenen (les: den grønne mosen) er sleip og søkkvåt.

Syv grader og sur vind – det finnes ikke dårlig vær. Nå gjelder det for gartner-Francois å holde steamen, så Tussi eller andre lodne firbente velger en annen tomt . . . Jobben er ikke gjort før alt er kjørt på henger til avfallsstasjonen. Brenning i egen hage i småhusbebyggelse er det for lengst slutt på!

Og november-rosene; de holder stand. Kanskje er det kombinasjonen av god farge og duft, og kvasse torner som skal til? Da knekker man ikke, i hvert fall ikke før kulda virkelig setter inn!

Og ikke en gang da, faktisk! Rosene lar seg ikke knekke. De trekker seg adstadig tilbake for sesongen, til en velfortjent dvale. Nå er det tid for isroser!

Hilsen Kristin (Moe Krohn)

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene