Komfortsone – my foot!

Det er veldig inn i tiden å oppsøke situasjoner der man er utenfor sin komfortsone; det være seg om man driver fysisk trening, er kunstner, leder, eller – ja ­– menneske. Heri ligger utviklingen, man stagnerer ikke og sovner ikke hen.

 

Men når man bare har kjøpt ny telefon og skal flytte inn i den? Da handler det ikke om å oppsøke, da er man hevet ut i en situasjon hvor mestring fortoner seg som den reneste utopi.

For det er ikke bare en ny telefon; det er nærmest hele dit liv vi snakker om: ditt kontorarkiv, din minnebok, ditt fotoalbum og platesamling. Ja, endog noen bøker og filmer, for ikke å forglemme mediene – både radio, aviser og de sosiale.

Jeg ser ingen grunn til ikke å røpe merket på min nye telefon. Frukt er sunt, ikke minst epler, og det er en iPhone, så klart. Den som nå er erklært død, var en 5. generasjon iPhone som etter hvert fant det for slitsomt og gi lyd når folk ringte til meg. Den sa heller at jeg var opptatt, selv når jeg ikke var det. Den var måtelig interessert i å finne wi-fi, og brukte opp batteriet fortere enn den ladet. Så etter å ha funnet meg i dette i alt for mange måneder, så var tiden inne til action. Min nye 8. telefon som jeg bestilte på nettet, ankom påfølgende dag, og så begynte h**$#*e.

Jeg tenkte det var fornuftig å fortsette der jeg slapp – altså bare skifte sim-kort og legge inn kopi av det jeg hadde på den slitne. Det viste seg imidlertid da jeg hadde oppdatert den nye at siste kopi var fra januar 2017, så de tenkte jeg at da gjør jeg det på nytt. Men å ta sikkerhetskopi gikk ikke før jeg hadde kjøpt mer lagringsplass i skyene, og selv når jeg hadde gjort det viste det seg at det ikke gikk. Så da måtte jeg allikevel gjøre alt på nytt. I dag har jeg slettet sms’er fra 2011 til 13 januar 2017. Det har jeg for lengst gjort minst en gang tidligere.

Hvor mange timer jeg har brukt på dette, har ingen godt av å vite. (Skjønt en konsulent hadde vel gnidd seg i hendene, tenker jeg.) Jeg er ennå ikke helt i mål, og jeg har ikke en gang begynt på å sette meg inn i vidunderets alle nye «features».

Jeg velger å spare den gode leser for alle detaljer knyttet til passord her og kontoer der.

Men hvis det er en der ute som kan forklare meg hvordan iTunes kan påstå at telefonen er slått av og ikke har forbindelse med Mac’en når de to er koblet sammen med ledning og jeg ser panelet for telefonen på Mac-skjermen, så blir jeg veldig glad.

For teleoperatørens feil er det i hvert fall ikke. Og da jeg ropte på Apple om hjelp, så prøvde de visstnok å ringe, men den telefonen sa jo bare at jeg var opptatt . . . Ugh!

Om jeg føler med dum? JA!
Om jeg føler meg inkompetent? JA!
Om jeg er utenfor komfortsonen? Definitivt!
Om jeg tror at dette har utviklet meg som menneske? Time will show – jeg trenger nok minst ett kurs!

Og hvis du vil lese mer om hvordan du skal forholde deg til komfortsoner, så kan du lese om det her og her og her.

PS! Samme dag alt dette begynte, regnet det hunder og katter, bakhjulet mitt punkterte, men mitt livs lys kom i skinnende våt rustning og skiftet hjul for meg. Slikt varmer en ukomfortabel sjel . . .

Hilsen Kristin (Moe Krohn)

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene