Jakt på energi

Det gamle jungelordet «Liten tue kan velte stort lass» har vist seg å være mer sant enn vi liker å erkjenne. Covid-19 er bare et bitttelite virus, men hele verden har gått i shut-down.

Det er to laaange uker siden den første marssolen satte fart i vårfornemmelsene. Jeg husker jeg tenkte at det er noe eget med solfylte dager i mars. Det er som om solstrålene lirker seg ekstra langt inn. I margen, i sjelen – i hjertet!  Akkurat da satt jeg og koste meg med en stor kaffe latte og en brioche utenfor Kaffebrenneriet og planla mine neste trekk for å sette farge på tilværelsen. Tulipaner, nyvasket hår, neglelakk på tær og hender, sminke, linskjorte og jeans –  the lot . . .  Som tenkt, så gjort.

Neste dag ble det mørkt. Ikke bare fordi strømmen tilfeldigvis gikk, der vi pakket ull til små og store.  Det var striregn, og på alle måter svært mørke skyer i horisonten. Vi nevner i fleng Covid-19, stengte barnehager og skoler for noen: karantene og bekymringer fordi en kjær og nær nettopp er i faresonen med lavt immunforsvar. Dag for dag har viruset tatt over hele vår hverdag, selv for en som er frisk som en fisk. Neglelakken har bokstavelig talt begynt å skalle av. Tulipanene henger med hodet.

Det er ikke så lett å stenge viruset ute fra oppmerksomheten. Media hjelper så visst ikke til, og konspirasjonsteoriene florerer, og sannelig sitter jeg her og skriver om corona selv også, nettopp fordi det er vanskelig å la være.

Det er på tide å ta grep. Konkrete prosjekter i hjemmet er påkrevet. Og det er nok å ta av – tro meg!

Rydding i melskuffen er påbegynt. Resultat så langt: fire hjemmebakte brød, og 20 kanelboller hvorav henholdsvis to og tre allerede er spist. Prosjektet har vart over flere dager, da butikkene i nærområdet slapp opp for tørrgjær. #Hamstring

I går gikk vi til innkjøp av dyrkingsbokser og frø; kjøkkenhage er «in the making». Dette er et eksperiment, da de grønne fingrene nok har hoppet over minst en generasjon. Skal melde fra høyt og tydelig når/hvis det spirer.

Videre er det givende å dra på ekspedisjon i egne bokhyller. I går gjenoppdaget jeg Olav H. Hauges «Vakraste dikt» utgitt på Samlaget. Jeg syns det passer å gjengi et av disse her:

Og eg var sorg og heldt til i ei hole.
Og eg var hovmod og bygde attum stjernone.
No byggjer eg i næraste treet,
og um morgonen når eg vaknar,
trær fura gull på nåli.

Ute skinner solen, trærne danser i den litt sure vinden. Den energigivende marssolen kan intet virus ta fra oss. Det er det kun april som gjør! Og ikke glem ny neglelakk og friske tulipaner. Det er mye energi og livsglede i slikt.

Hilsen Kristin (Moe Krohn)

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, ullentusiast, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene, for ikke å forglemme Farmor, og Mormor,

 

What do you want to do ?

New mail

What do you want to do ?

New mail

What do you want to do ?

New mail

What do you want to do ?

New mail

What do you want to do ?

New mail