De viktige morgentimer

Juni er her med brask og bram. Tropisk regn, torden og lyn, en torsdag kveld som kulminerte med John Fredriksens fyrverkeri fra Aker Brygge. En blygrå fredag morgen skal innlede pinsehelgen, men noen vet råd.

Ikke noe er som en god start på dagen. Og det har noen gitt meg. For etter en god varm dusj, er nattens drømmer gnidd ut av øynene, og speilet på badet er dugget igjen. Men litt etter litt kommer den beste morgenhilsen frem: Jeg er så glad i deg, Mamsi med hjerter til utropstegn.

Han har rett, salig Obstfelder: Speilet kan tale!

«Kan speilet tale?

Speilet kan tale!

Speilet skal se på dig hver morgen,
      forskende,
se på dig med det dybe, kloge øie,
      – dit eget!
hilse dig med det varme, det mørkeblå øie:
      Er du ren?
      Er du tro?»

Subtil men glassklar er den, denne kjærlighetserklæringen, skrevet i hemmelighet, bare for å åpenbare seg når min Lille Blomst har dratt for bygge sitt rede innenfor andre vegger. En varme brer seg inni meg, hjertet mitt banker av glede – glemt er gråvær og regn.

Vi burde alltid passe på å gjøre morgenen god. For andre, ja, men også for oss selv. Juni er tiden å øve på dette. Sommeren er fortsatt ung.

Få har sagt det bedre enn Inger Hagerup:

Å disse fiolette morgentimer
Å, disse fiolette morgentimer
når tiden ennå er en våken drøm
og gleden går i store, blanke stimer
igjennom sinnets klare understrøm.

Når jord og himmel er en gjennomsiktig
bekreftelse på det at du er til,
og alt er godt og ingenting er viktig
unntagen noe skinnende du vil

med dette ufødte som hviler i deg
og rolig lengter etter å bli brukt,
som fugleungens vinger bærer i seg
sin sommerhimmel og sin himmelflukt.

God pinse!