Det siste hvilestedet for maur er naturligvis støvsuger’n . . .

Det andre spørsmålet gjelder alle disse små tingene som du visste at du hadde lagt et sted, men som ikke er der når du trenger dem.

Jeg har tre ringer jeg er veldig glad i, men som har vært borte. Jeg har lett og lett, både her og der, og til slutt konkludert med at jeg nok har lagt dem igjen på hytta på fjellet.

Men så driver jeg og pakker for å reise på sommerferie. Jeg sjekker nok en gang de vanlige stedende; smykkesekser og boks, og den lille grønne reisesmykkedingsen – og jammen meg; der ligger de alle tre. Jeg kan forsikre at jeg har lett i denne minst fire ganger i løpet av de ukene ringene sto på ”savnet-listen”.

Vel tilbake fra sommerferie er smykkesamlingen så vidt jeg vet komplett, litt her og noe der, men komplett. Nøklene mine derimot, der er to sett borte. Det ene sist sett før sommerferien – jeg har en vag erindring om at jeg la dem på et lurt sted i tilfelle innbrudd. Den andre ble brukt da vi hadde en liten pit stop hjemme før ferieinnspurten første uke i august. Den er ikke sett siden. Mest sannsynlig ligger en av dem sammen med et belte som ble borte i forbindelse med en post feriestorvask. Klesvasken er tatt – beltet er søkk borte.

Det må være lånerne. For hvem andre kan det være? ”Moi” ?

Nei, det er lånerne. – og her låner jeg hemningsløst fra internettet: ”Lånerne (engelsk: The Borrowers) er en barnebok fra 1952 av den britiske forfatteren Mary Norton. Boka ble tildelt Carnegie Medal in Literature da den utkom og er den første i en serie av fire bøker som utkom fra 1952 til 1961 og en femte bok i 1982.

Hovedpersonene er de tre lånerne i Familien Clock: far Pod, mor Homily og datteren Arietty/Arietta. De er små menneskelignende vesen som lever i sprekkene i huset. De baserer sin tilværelse på å låne små ting som blir borte for menneskene. Slike ting som er små for menneskene, kan være store for Lånerne. Historien bygger på den måten ut et munnhell om hvor det blir av stoppenåler, løse sokker og knapper.”

Det er altså ikke bare maur vi deler hus med. Det er også frender av Familien Clock.

Og det er tydelig at lånerne har valgt andre jaktmarker, ettersom stoppenåler og reserve knapper knapt nok er etterspurt i våre dager. Nå er det smykker, nøkler og den slags de går etter. Og sokker – her får de god hjelp av sokketrollet. Haugen på kommoden er ikke blitt mindre de siste månedene , og det selv om vaskerommet for alle praktiske formål er for tomt å regne.

Det er vel bare en ting å gjøre. Rydde i sokkehaugen og lete på alle lure og mindre lure steder. Jeg skal bare en tur til fjells først . . .

—

 

Ha en munter dag!

Hilsen Kristin (Moe Krohn)

Frilanser, siv.ing, reisende skribent, fotograf, golfer, skientusiast på kryss og tvers over Grønland, Antarktis, Anapurna rundt, Kilimanjaro og Glåmene